Bak henne sto to av våre mest lojale håndlangere, Viktor og Marco. Men da de kikket inn i det skjulte rommet og så meg holde min halvt bevisste kone og vår nyfødte baby i armene, blinket et glimt av nøling over de harde ansiktene deres. De hadde tjent min far, så meg. De kjente reglene for Rossi-linjen. Å fengsle en arvings kone var en handling av forræderi, ren og slett.
“Mor,” sa jeg, og senket stemmen en oktav, til et lavt, truende register som til og med fikk Viktor til å ta et halvt skritt tilbake til tross for seg selv. “Kom ned hit. La meg se deg i øynene mens du forklarer hvorfor kona mi råtnet i et hull under huset vårt. »
Elena rykket ikke til. Hun gikk grasiøst ned de tre første trinnene, hælene klikket rytmisk mot steinen.
“Jeg gjorde det jeg måtte, Dante,” sier hun rolig som om hun snakket om en fusjon og oppkjøp. “Denne jenta var en distraksjon. En foreldreløs av lav opphav, fra East Side, uten etternavn, uten makt, uten noen tilknytning til Rossi-linjen. Da du dro til Europa for å løse den italienske grensekonflikten, etterlot du et tomrom. Hun ville ha manipulert deg. Så jeg fant opp en ny versjon av fakta. Et definitivt brudd. Jeg tilbød henne husly, grunnleggende medisinsk behandling og beskyttet henne til barnet ble født. Et barn som, forresten, tilhører dette huset, ikke et ødelagt barn. »
“Et tilfluktssted?” Grace lo dempet, hysterisk mot skulderen min, kroppen hennes ristet voldsomt. “Hun låste døren med hengelås fra utsiden, Dante. Hun matet meg med rester gjennom åpningen, som et dyr. Hun fortalte meg hver dag at du hadde funnet en ny elsker i Roma og at du aldri ville se meg igjen. Da jeg hadde rier for tre dager siden, hjalp hun meg å føde alene i mørket, uten en eneste lege, og hun truet med å kaste ham i elven hvis jeg skrek. »
Hvert ord hun uttalte var som en dolk som sank dypere inn i brystet mitt. Forræderiet var ikke bare personlig; Det var en sykdom som spiste opp selve essensen av alt familien vår betydde for meg. Vi var nådeløse mot våre fiender, selvfølgelig, men vi beskyttet våre egne med fare for livet. Moren min hadde brutt den viktigste koden.
“Viktor,” beordret jeg, uten å ta øynene fra kvinnen som hadde født meg. “Ta Grace og sønnen min opp. Installer dem i hovedsuiten, lås dørene, og ring Dr. Vance umiddelbart. Hvis noen – absolutt hvem som helst – prøver å nærme seg dette rommet uten min direkte ordre, skyt dem mellom øynene. »
Viktor nølte et øyeblikk, det mørke blikket hans vekslet mellom Elena og meg. Så, med en rask bevegelse, gikk han foran moren min og tok forsiktig pakken med min nyfødte baby i sine kraftige armer, mens Marco forsiktig hjalp Grace opp.
“Du gjør en stor feil, Dante,” advarer Elena, og mister endelig sin vanlige fatning, en skarp irritasjon løper gjennom ansiktet hennes. “Tror du at du kan trosse Rådet? Tror du sjefene vil sitte passivt mens en fremmed dikterer fagforeningens fremtid? Jeg bygde dette imperiet sammen med faren din. Jeg er grunnlaget for alt du kontrollerer. »
“Du er bare et monster skjult bak en skreddersydd dress,” knurret jeg, og overlot forsiktig Grace til Marcos omsorg før jeg sakte rettet meg opp til full høyde.
Da den tunge jerndøren smalt igjen på oss, og Viktor, Grace og babyen var uskadd, sank kjelleren ned i fullstendig stillhet, bortsett fra dryppet av vann i et hjørne.
Elena rørte seg ikke. Hun sto tre skritt over meg og så på meg med en blanding av skuffelse og kald planlegging.
“Du tror du har vunnet fordi du fant henne,” hvisket Elena mens hun klatret ned fra bakken til hun sto foran meg. “Åpne øynene, min sønn. Tror du trusselen kom fra meg? Mens du spilte helten i Europa, satt ikke Milano-familien stille og satt på. De plasserte noen nær deg. Noen i det samme huset. Og så snart du vendte oppmerksomheten mot kona di her på jorden, satte de en felle for deg. »
Jeg fikk et gys av frykt. Et øyeblikk hvisket tvil i hodet mitt. Men da jeg så det kalde, kalkulerende glimtet i morens øyne, visste jeg én ting med absolutt sikkerhet:
Hun løy.
Og hun var i ferd med å oppdage hvor skremmende sønnen hennes kunne være når han ble presset til kanten.
Avhørsrommet i kjelleren på Rossi-herregården var designet for mennene som hadde brutt taushetsavtalen, de som hadde solgt våre sjøveier til rivaliserende syndikater, de som ikke hadde noe mer å tape. I kveld resonnerte de kalde betongveggene med en langt større ondskap: en sønn som ødelegger arven av sitt eget blod.
Elena satt rolig på en tung stålstol, hendene hjelpeløst lenket til det boltede bordet. Hun nektet å vise sin skjørhet. Ryggen hennes forble rett, haken hevet med stolt arroganse til en kvinne overbevist om at hennes blodskjold ville beskytte henne mot dødelige konsekvenser.
“Du kan lenke meg så mye du vil, Dante,” sa hun mykt, stemmen hennes ekkoet mot de fuktige veggene. “Det endrer ingenting. Mens du kaster bort uker på å bekymre deg for en redd liten jente, kjøper Milan-syndikatet diskret de sørlige havnene. Kapteinene dine begynner å bli utålmodige. De ser deg distrahert, svak, som tar vare på en nyfødt baby som en tjener i stedet for å drive en fagforening. »
Jeg sto foran henne, håndflatene hvilende på det kalde metallbordet, og skyggen min dekket henne helt.
