Jeg løp over rommet og plukket opp de nytrykte pappinnleggene. Jeg skjøv dem under den tunge madrassen og sparket haugen med kompromitterende økonomiske dokumenter under fløyelsstolen. Jeg rev av strømkabelen fra skriveren akkurat idet dørhåndtaket vred seg. Han hadde brukt et magnetkort.

Adrian sjanglet inn i rommet, smokingskjorten oppknappet, øynene glassaktige og mistenksomme. Han så over resten av veien, og ble hengende ved den frakoblede skriveren.

“Hvorfor løper den?” spurte han, og trengte seg inn på mitt personlige rom. En lukt av harsk alkohol og Vanessas parfyme trengte inn i slagene hans.

“Jeg skrev ut ønskene mine,” løy jeg selvsikkert, og prøvde å roe pulsen. “Jeg fikk ikke sove. Jeg ville at de skulle være perfekte for deg, Adrian. »

“Du er en snill jente, Clara,” sa han med blek stemme da han snudde seg mot døren. “Hvile. En vakker dag med smil venter på deg. »

Da døren lukket seg, falt jeg sammen på gulvet, lungene mine brant. Jeg slapp så vidt unna, men jeg hadde ikke råd til å få panikk. Tiden var i ferd med å renne ut.

Klokken åtte om morgenen vrimler suiten min av frisører, makeupartister og min forlover, en overfladisk sosietetskvinne som Adrian praktisk talt hadde tildelt meg. Sittende som en porselensdukke sto jeg der mens de la på sminken min og stylet meg i en sofistikert, stiv knute.

Så kom kjolen.

Det var en skreddersydd haute couture-kjole, et kaskade av elfenbenssilke, Chantilly-blonder og fine perler. Objektivt sett tok den pusten fra seg og omsluttet meg som en kiste. Syersken, Rosa, en lavmælt kvinne som hadde jobbet for familien min i flere tiår, hjalp meg med å ta den på.

Korsettet var strammet til det ekstreme. De blåslåtte ribbeina protesterte smertefullt da skolissene ble dratt. Jeg grimaserte, holdt knapt pusten.

“For trangt, Mademoiselle Clara?” mumlet Rosa, øynene fylt av stum uro. Hun hadde sett de gulaktige blåmerket på skuldrene mine da jeg tok av meg kjolen. Hun hadde ikke sagt noe, men hendene hennes skalv.

“Det er akkurat som forventet, Rosa,” hvisket jeg mens jeg så på henne i speilet.

Rosa nikket én gang, med en tørr, bestemt gest. Tre uker tidligere hadde jeg hemmelig dratt til hans beskjedne leilighet i Brooklyn. Jeg hadde betalt henne dobbel årslønn kontant for å gjøre en veldig spesifikk og ganske uvanlig endring på brudekjolen. Baksiden, tung og dekorert med perlemorknapper, var rent dekorativ. Under blonden hadde Rosa montert teaterfester med hurtigåpning. Et enkelt drag i livet, og hele yttersiden av kjolen falt av, og avslørte det enkle og tynne hvite fôret.

Mens rustningen min var knyttet på meg, beveget Marisol Venn, min advokat, seg som et spøkelse i katedralen. Forkledd som medlem av organiseringsteamet, avskar hun forlovernes kurver. I hvert varmt forgylte bryllupsprogram snek hun diskret inn den tykke pappinnsatsen jeg hadde trykket dagen før.

Klokken 11:30 sto jeg i vestibylen til St. Patrick’s Cathedral, og de tunge tredørene skilte meg fra de fem hundre gjestene der inne. Faren min sto ved siden av meg, tungt lent på sin sølvhodede stokk. Han var utrolig blek, øynene hans var tåkete av medisinen Adrians lege hemmelig forskrev ham i overflod. For alle andre i gangen så William Sterling ut som en beseiret og knust milliardær, trist nok mens han så sin eneste datters bryllup med en mann han foraktet, men var for svak til å forhindre.

Men da organisten begynte å spille de første tonene i bryllupskoret, lente faren min hodet mot mitt.

“Marisol sendte signalet,” hvisket faren min med en plutselig skarp stemme, fri for all forvirringen som hadde plaget ham i månedsvis. Han så på meg, med en intens og rovdyraktig stolthet som skinte i øynene hans.

Han hadde sluttet å ta pillene for fire dager siden, så snart Marisol viste ham første side av revisjonsrapporten min.

Katedralens dører åpnet seg vidt. Det blendende lyset fra tusen blink traff meg. Jeg trakk pusten, grep farens arm og gikk ned midtgangen.

Halvveis ned skipet hastet en panisk bryllupsplanlegger seg til alteret. Hun lente seg over og ga Adrian et av de gyldne programmene, og hvisket febrilsk i øret hans.

Adrian så ned på programmet. Hjertet mitt stoppet opp. Han vil åpne den.

Kapittel 4: De fordømtes marsj

Adrian stirret på det tykke, kremfargede papiret han holdt i hendene. Orgelmusikken ble forsterket, slik at glassmaleriene vibrerte over oss. Jeg var tjue skritt unna. Femten.

Tiden syntes å forvrenges, å strekke seg til en tykk og ufleksibel sirup. Jeg så Adrian rynke pannen. Han snudde programmet, tommelen hvilte hånden på kanten av seglet som holdt den hemmelige innsatsen. Ved siden av ham, på første rad, lente Vanessa seg fremover, øynene hennes vekslet mellom meg og papiret i Adrians hånd. Hun følte en merkbar spenning, en elektrisk ladning i luften som ikke hadde vært til stede et øyeblikk før.