Det var en fredag ettermiddag. Regnet hadde begynt å falle i et jevnt, grått slør over kystbygda, og lyden av dråpene som slo mot blikktaket på verkstedet ga rummet en lun, nesten beskyttende atmosfære. Håkon holdt på å legge siste strøk med olje på eikekommoden. Treverket glødet med en varm, dyp gyllen tone under hendene hans.
Døren til verkstedet åpnet seg langsomt.
Camilla sto i døråpningen. Hun hadde på seg en regnjakke, og håret var vått. I armene bar hun den lille jenta, Maya.
Maya hadde på seg en gul strikkejakke og små, røde støvler. Hun kikket nysgjerrig rundt seg i det store rommet, med de samme store, mørke øynene som Håkon husket fra bildene – øyne som var så uendelig like hans avdøde kones.
Håkon la fra seg kluten. Han tørket hendene på forkleet sitt, men han gjorde ingen brå bevegelser. Han sto bare der ved arbeidsbenken og så på datteren sin.
Camilla så sliten ut. Ringen under øynene hennes fortalte om tre døgn med krangel, tårer, oppgjør og knuste ilusjoner. Jonas sitt glansbilde var ikke bare sprukket; det var knust i tusen biter. Lånet var avslått, reservasjonen på tomta var tapt, og saken om den forfalskede fullmakten hang som en mørk trussel over firmaet hans.
— Pappa… visket hun. Stemmen hennes skalv.
Håkon sa ingenting. Han bare nikket mildt, som en invitasjon.
Camilla tok noen skritt inn i verkstedet. Lukten av sagflis, olje og varmt treverk fylte lungene hennes, og det var som om skuldrene hennes sank tre centimeter bare av å være i det rommet igjen. Dette var rommet hvor hun hadde vokst opp. Dette var rommet hvor faren hennes hadde reparert syklene hennes, bygget lekestuer og alltid lyttet uten å dømme.
— Jeg… jeg visste ikke om fullmakten, pappa, sa hun med tårer i øynene. — Prata om festen… om bursdagen… Jonas sa til meg at du var opptatt med et oppdrag i nabobygda. Han sa du ikke hadde tid til å komme. Og jeg… jeg var så dum og slitne at jeg trodde på ham. Jeg sjekket det ikke en gang med deg.
Håkon gikk rolig mot dem. Han stoppet en halv meter unna.
— Du var ikke dum, Camilla. Du stolte på mannen du giftet deg med. Det er ikke din feil at han valgte å bruke løgn som sitt viktigste verktøy.
— Han fortalte meg alt i forgårs, hulket hun. — Da banken avslo lånet og alt raste sammen. Han var så sint på deg… han kalte deg kald og hevngjerrig. Men da jeg spurte ham rett ut hva han egentlig hadde sagt til deg på telefonen den morgenen etter bursdagen… da klarte han ikke å se meg i øynene.
Hun tørket en tåre fra kinnen.
— Han innrømmet det. Han sa til deg at vi ikke trengte en gammel mann hengende over festen.
Håkon så på datteren sin. Sorgen i blikket hennes var ekte. Det var ikke panikk for penger, slik Jonas hadde hatt; det var den knuste erkjennelsen av at hun hadde slept en ulv inn i familien sin og latt ham støte ut sin egen far.
— Det som er gjort, er gjort, Camilla, sa Håkon lavt. — Man kan ikke lime sammen et sprukket speil uten at sprekkene syns. Men man kan velge å slutte å se i det.
Lille Maya strukk ut de små armene sine fra Camillas fagn. Hun pekte på den røde sponkassen som lå ved siden av arbeidsbenken og ga fra seg en frydefull, liten lyd.
— Be-be! sa den lille jenta og smilte med fire små tenner oppe og nede.
Håkon kjente hvordan noe hardt og knust inne i brystet hans plutselig løsnet. Han strakte ut sine store, spracowane hender – hender som luktet av linolje og eik – og løftet barnebarnet sitt opp.
Hun var god og varm. Hun luktet av baby-såpe og regn. Hun la de små, myke hendene sine mot de ru kinnene hans og lo.
— Hei, lille venn, hvisket Håkon, og for første gang på tre døgn sprakk det strenge ansiktet hans opp i et gyllent, varmt smil. — Velkommen til verkstedet til bestefar.
Camilla sto og så på dem, og tårene rant fritt nå, men skuldrene hennes var ikke lenger spente.
— Hva skjer nå, pappa? spurte hun lavt. — Jonas… vi har flyttet fra hverandre for en stund. Han har dratt til foreldrene sine i Bærum. Han skjønner ingenting. Han mener fortsatt at det er du som har ødelagt alt for oss.
