Graham Whitcomb, Chicagos sittende ordfører, ankom Washington/Wells-plattformen noen minutter senere med sin utøvende beskyttelsesoffiser. Han var femtiåtte, sølvhåret, og kjent over hele byen for en aggressiv kampanje mot organisert kriminalitet, spesielt mannskaper som ble anklaget for å skremme småbedrifter og kollektivpassasjerer. Det ryktet hadde gitt ham fiender. Det hadde også gjort forholdet hans til sin sterkt selvstendige datter mer komplisert. Så snart han så Laurel, forsvant hans offentlige fatning. Ansiktet hennes var flekkete av vinen. Den kremfargede genseren hennes var flekkete. Hun satt på en benk ved stasjonen med en politibetjent ved siden av seg, som holdt en flaske vann. “Laurie?” Hun så opp. “Pappa.” Han krysset plattformen og knelte foran henne. “Er du skadet?” “Det tror jeg ikke.” “Hvor er Owen?” “På vei.” Graham så på de røde flekkene på klærne hennes.
Kjeven hans strammet seg. “Hvem gjorde dette?” Laurel kastet et blikk mot mannen i håndjern som ble eskortert til en politibil. “Den der.” Den fulle fulgte blikket hennes. Så så han Grahams ansikt. Uttrykket hans endret seg fullstendig. Han hadde sett ordføreren på TV. Han hadde sett bildet sitt på valgkampplakater. Han visste nøyaktig hvem han var. “Vent,” stammet mannen. “Er det faren din?” Graham reiste seg. Mistenktes stemme steg. “Herr ordfører, jeg sverger, dette er en misforståelse. Jeg drakk. Jeg visste ikke at hun var datteren din.” Laurel reiste seg sakte. Betjent Brooks holdt seg nær nok til å støtte henne om nødvendig. “Du visste at jeg var gravid,” sa Laurel. Mannen åpnet munnen. Ingenting kom ut. “Du visste at jeg var redd,” fortsatte hun. “Du trodde bare ikke at noen ville få deg til å stoppe.
” Flere passasjerer som hadde blitt igjen på plattformen hørte hvert ord. En senket telefonen. Den fulle så bort. Graham nærmet seg tilsynsbetjenten. “Sørg for at hele denne hendelsen blir dokumentert. Jeg vil også at politisjefen skal informeres om mulig gjengforbindelse. Hver klage knyttet til denne mannens mannskap må undersøkes.” Offiseren nikket. “Sir, detektivene vil følge bevisene.” “Bra,” svarte Graham. “Det er akkurat det jeg forventer.” Så vendte han seg tilbake til Laurel. Hun fulgte nøye med på ham. “Pappa, hør på meg.” “Hva er det?” “Ikke gjør dette til en sak om hvem jeg er.” Ansiktet hans myknet. “Det skjedde med datteren min.” “Og hvor mange kvinner har han gjort dette mot som ikke hadde mulighet til å ringe noen?” Graham var stille. Laurel gestikulerte mot Miriam og de andre passasjerene.
“De var redde for ham også.” Hun trakk pusten. “Hvis det er en sak mot folkene bak ham, bygg den ordentlig. Ikke bare få én arrestasjon til å se bra ut for kameraene.” Faren hennes studerte henne lenge. Så nikket han. “Greit.” Laurel svelget. “Og jeg vil gi en uttalelse.” “Du må bli sjekket først.” “Det skal jeg. Men jeg forsvinner ikke etter det.” For første gang siden han hadde gått ut på plattformen, så Graham mindre ut som en sint ordfører og mer som en far som ser datteren ta en avgjørelse han ikke kunne ta for henne.
Owen ankom stasjonen mens ambulansepersonell forberedte seg på å ta Laurel til sykehuset. Han gikk rett forbi politibetjentene og la armene rundt henne. “Jeg fikk meldingen din,” sa han, stemmen ustø. “Jeg trodde noe hadde skjedd med babyene.” Laurel presset ansiktet sitt mot brystet hans. “Jeg var redd.” “Jeg vet det.” “Jeg tenkte hele tiden at hvis han dyttet meg…” Owen holdt henne tettere. “Hei. Vi skal få deg sjekket.” Graham trådte til side. Han så på svigersønnen som forsiktig ledet Laurel mot det ventende medisinske teamet. Owen ba ikke om at kameraene skulle slutte å filme. Han ba ingen om å kjenne igjen svigerfaren sin. Han holdt bare hånden til kona si. På Northwestern Memorial Hospital overvåket legene Laurel og vurderte tvillingene. Begge hjerteslagene var beroligende. Det var ingen tegn til skade på babyene fra møtet. Laurel gråt da hun hørte resultatene. Ikke fordi hun plutselig hadde blitt modig. For hun hadde vært redd så lenge at kroppen hennes ikke klarte å slutte å skjelve. Owen kysset henne i pannen. “De har det bra.” Hun så på ham. “Jeg er ikke sikker på at jeg er det.” “Da jobber vi med den delen også.”
