Brown Line-toget var på vei fra Merchandise Mart mot Washington/Wells da mannen nærmet seg henne. Han så ut til å være rundt trettifem, med kortklipt sandfarget hår, et skjegg skjegg og en falmet koksgrå jakke. En liten svart broformet tatovering markerte innsiden av høyre håndledd. Han bar en halvfull flaske billig rødvin og et gjennomsiktig plastglass. Han hadde plaget passasjerene siden han gikk om bord. Først krevde han penger fra en mann med hodetelefoner. Så ropte han til en høyskolestudent som nektet å flytte sekken sin. De fleste så bort. Laurel hadde stått nær midtdørene fordi det å sitte gjorde vondt i korsryggen. Mannen fikk øye på magen hennes. “Vel, se på deg,” sa han og beveget seg inn i rommet hennes. “Noen har vært opptatt.” Laurel trådte tilbake.
“Vær så snill, gi meg litt plass.” Han gliste. “Jeg er bare vennlig.” “Jeg er ikke interessert.” Smilet hans forsvant. “Hva sa du?” “Jeg sa jeg trenger at du trekker deg tilbake.” Han så seg rundt i bilen, tydeligvis i håp om et publikum. “Hør på dette, prinsesse. Tror hun eier toget.” En kvinne i lavendelfargede medisinske klær, som satt flere meter unna, så brått opp. Hun het Miriam Ortiz, en førtito år gammel autorisert sykepleier som avsluttet en sykehusvakt. Miriam låste stille opp telefonen sin. Hun hadde sett mannen plage to andre ryttere. Nå begynte hun å spille inn. Laurel kastet et blikk mot neste stasjonsdisplay. Washington/Wells. Hun trengte bare å komme seg dit. Da kunne hun møte Owen, ringe en rideshare-hjem og glemme dette forferdelige møtet. Men mannen stilte seg rett foran dørene.
“Har du en ektemann?” spurte han. “Ja.” “Hvor er han?” “Det er ikke din sak.” Han lo og tok et skritt nærmere. “Du er alene. Det ser ikke ut som han gjør mye for å beskytte.” Laurel kjente en stramming over magen. Ikke en rie, sa hun til seg selv. Bare frykt. Hun flyttet vekten og beskyttet magen med venstre arm. “Vær så snill,” sa hun, høyere denne gangen. “Jeg er gravid. Jeg vil ikke ha trøbbel.” En middelaldrende passasjer begynte å reise seg. Den fulle snudde seg mot ham. “Sett deg ned igjen.” Mannen satte seg. Resten av bilen ble stille. Og Laurel forsto noe skremmende. Mannen var ikke bare full. Han likte å se andre velge å ikke blande seg inn.
“Kom igjen,” sa han og løftet plastkoppen.
“Ta en drink med meg.” “Nei.” “Bare én.” “Nei, takk.” Ansiktet hans ble hardt. “Tror du virkelig at du er bedre enn meg?” Laurel rakte ut hånden mot det gule nød-intercompanelet for passasjerene, montert ved siden av døren. Han la merke til det. “Ikke våg deg.” Han slo den utstrakte hånden hennes bort fra panelet. Laurel snublet mot stangen. Et skarpt støt av frykt gikk gjennom kroppen hennes. “Ikke rør meg,” sa hun. Stemmen hennes var lavere nå, men den brøt ikke. Mannen kastet et blikk mot Miriam, som holdt opp telefonen sin. “Legg fra deg den tingen.” Miriam fortsatte å filme. “Jeg har hele greia,” sa hun. Han bannet til henne, før han vendte seg tilbake til Laurel. “Tror du noen kommer for å redde deg?” Laurel så rett på ham.
“Jeg tror du må stoppe.” I ett sekund ble uttrykket hans flatt. Så kastet han vinen. Den dekket Laurels ansikt, hals og genser. Noen sprutet over fronten av vesken hennes. Plastkoppen traff skulderen hennes og falt. Laurel rykket til og lukket øynene. Mannen brast ut i latter. “Nå ser du ut som alle andre.” En passasjer hvisket: «Herregud.» Miriam reiste seg. “Det er nok.” “Pass dine egne saker,” snappet han. Laurel kunne knapt høre dem. Oppmerksomheten hennes hadde snevret seg inn på de to babyene inni henne. Hun hadde ikke kjent noen av dem bevege seg de siste sekundene. Hun visste at en kort strekk uten bevegelse ikke nødvendigvis betydde at noe var galt. Men frykt gjorde hvert sekund enormt. Vær så snill, vær ok. Hun tørket øynene med det rene ermet på cardiganen. Så, med vilje, senket hun høyre hånd ned i vesken. Hun fant den lille nedsenkede knappen. Trykket på den. Holdt den. Ett øyeblikk. To. En svak vibrasjon svarte mot fingertuppene hennes. Varslingen var sendt. Laurel holdt hånden inne i posen til hun kjente den andre bekreftelsespulsen. Så så hun opp. Den fulle smilte fortsatt. Han hadde ingen anelse om at hans største feil nettopp hadde blitt et nødsignal.
