Hun snudde seg tilbake til hotellinvestoren, som for første gang på lenge virket som en helt vanlig mann som bare ønsket å beskytte sin flokk.

– Greit, Señor Mendoza, sa Valeria og tørket hendene i et kjøkkenhåndkle. – Men jeg lager frokosten heretter. Og osten må være ordentlig smeltet.

Alejandro lo lavt – en ekte, befriende lat som fikk hele det store, kalde kjøkkenet til å føles som et ekte hjem. Og i det øyeblikket, midt i duften av smeltet ost og nystekt brød, forsto de begge at selv de dypeste sår kan leges, bare noen har mot nok til å åpne døren for håpet.