Gjennom hele Dos Semanas, su hija se negó a comer… Inntil en dag alt endrer seg Alejandro Mendoza er en av Mexicos mektigste hotellinvestorer. Han har eiendommer i Cancún, bygninger i Mexico by, investeringer i Monterrey og et kontor i Polanco, hvor folk snakker lavt når han kommer inn. Han kan betale for hvilken som helst terapi, hvilken som helst spesialist, hvilken som helst terapi. Han tok Sofía med til barneleger, psykologer, ernæringsfysiologer og kirurger, og tok til og med med spesialister fra USA. Ingenting fungerte. Jenta satt på det blå rommet sitt, holdt et bilde av moren sin, og så på veggen som om verden hadde sluttet å eksistere. Hver tallerken med mat blir satt tilbake på kjøkkenet. Hvert glass melk er fortsatt fullt. Hvert løfte om leker, turer eller nye historier blir knust av den samme stillheten.
Pilar, som har vært Sofías barnevakt siden hun ble født, gråt stille i vaskerommet. Villaen i Lomas de Chapultepec, med sine store vinduer og blanke gulv, begynte å føles som et luksuriøst mausoleum. Og så kom Valeria Cruz. Tenía, 27, er fra Iztapalapa og lærte tidlig at livet ikke alltid spør før man handler. Fru Pilar kom tilbake med brettet intakt. Kalde egg, ubrukte juicer, tørt brød i kantene. Hun husket den stillheten veldig godt. Ikke stillheten av ro, men stillheten av ikke å ville fortsette her. Femten minutter senere kom fru Pilar tilbake med brettet intakt. Kalde egg, ubrukte juicer, tørt brød i kantene. Valeria sa ingenting. Etter en stund dukket Alejandro opp på kjøkkenet. Han hadde på seg en svart dress, et ansikt som ikke var søvnig, og øynene til en mann som hadde brukt millioner av dollar på å kjøpe et svar som ikke eksisterte.
—Er du nybegynner? —spurte han. “Ja, sir. Valeria Cruz. Han ser knapt på henne. —Hvor lenge tror du at du blir her? Spørsmålet høres ikke grusomt ut. Det høres slitsomt ut. Det var som om hun hadde sett for mange velmenende mennesker komme. Valeria holdt blikket hans. —Så lenge Sofía trenger meg. Noe beveget seg i Alejandros ansikt. Ikke håp. Ikke alltid. Men det er en pause. Det er som om, for første gang på flere uker, noen har sagt noe som ikke kommer fra en notatbok. Det var ettermiddag, og Valeria ba om tillatelse til å ta med middag. Fru Pilar nølte. —Bror Mendoza vil ikke at ting skal bli forhastet. —Jeg vil ikke tvinge henne til noe—svarte Valeria—. Jeg vil bare sitte med henne. Sofias rom var i andre etasje.
I gangen henger det bilder av en familie som ser ut til å tilhøre et annet liv: Mariana ler på stranden, Alejandro bærer Sofía, tre av dem i Xochimilco, tre foran en kake. På alle bildene smiler Sofía. Nå sitter jenta på gulvet, med knærne dunkende mot brystet, og ser på et bilde av moren sin. Valeria satte brettet på en komfortabel stol, borte fra henne. Så hentet hun en stol, men ikke for nær. Hun satt stille. Noen minutter gikk. —Hei, Sofía —sa hun endelig: —Jeg er Valeria. Jenta svarte ikke. —Du trenger ikke spise hvis du ikke vil. Sofías øyevipper beveger seg knapt. Valeria lukket øynene litt. Valeria sier: —Spiser Sofía noe? Valerias øyne fyltes med tårer. —Nei, i dag. —I morgen? —I morgen er det samme. Sofía smilte ikke.
Men fingrene hennes har slappet litt av rundt bildet. I pPå den andre siden av døren gråt fru Pilar stille. Neste morgen kommer Valeria før alle andre. Hun åpner kjøleskapet, ignorerer de dyre yoghurtene, eksotiske fruktene og glassene merket av ernæringsfysiologen. Hun får hvitt brød, smør og Oaxaca-ost. Fru Pilar fant henne på kjøkkenet, hvor hun slo på en panne. —Hva gjør du? —Hun svarte: —Jeg vet—sa Valeria. —Men dietten fikk meg ikke til å spise. Alejandro dukker opp så snart osten begynner å smelte. —Hva er det? Valeria var rett frem. —Frokost. —Datteren min har medisinske instruksjoner. “Med all respekt, sir, min datter har ikke spist noe på 14 dager. Jeg tror ikke en skive brød med ost er det farligste hun står overfor i dag. Fru Pilar ble kjedelig. Alejandro blunket mot kjeven hans. Et øyeblikk så det ut som om han skulle si farvel akkurat der. Men blikket hennes vendte seg mot brødet som freste i pannen, mot den smeltede osten, mot den enkle, varme tingen som ikke kom fra en ekspert, men fra et minne. —Hvis dette ikke fungerer—sier han lavt—, er du borte. Valeria nikket. —Hvis dette ikke fungerer, går jeg. Hun tok opp tallerkenen. Hun tok lett på den og tok en liten bit. Sofia så på maten. —Moren min pleide å gjøre det—hvisket hun. Valeria svelget. —Da har moren din veldig god appetitt. —Søndag —sier Sofia—. Etter middagsseremonien. Valeria la brødet på tallerkenen sin. —Det kan fortsatt være søndag, hvis du vil.
