Jeg reiste meg sakte opp fra solsengen, kjente den lune kveldsluften mot huden, og gikk bort til kanten av terrassen for å se solen synke fullstendig i havet. Det var stille rundt meg, men for første gang føltes den stillheten ikke ensom. Den føltes som frihet.
Stesøsteren min så meg bort på sitt luksuriøse bryllup, smilte som om jeg fortsatt var jenta de hadde kastet ut for mange år siden, og sa: «Du hører ikke hjemme her» — men i det øyeblikket brudgommen ble blek, stirret hun på meg med forbløffet gjenkjennelse og spurte: «Vet du egentlig hvem hun er?» ble
Stesøsteren min så meg bort på sitt luksuriøse bryllup, smilte som om jeg fortsatt var jenta de hadde kastet ut for mange år siden, og sa: «Du hører ikke hjemme…
