Del 2: Oppgjøret i avgangshallen

Mamma var den første som fant stemmen igjen. Den høye, skarpe lyden skar gjennom den travle terminalen og fikk et par reisende ved nabogaten til å snu seg.

«Er du fullstendig fra verits, Allison?!» hveste hun og tok et skritt frem, med ansiktetvridd av raseri. «Etter alt vi har gjort for deg? Etter at vi har tatt deg med på denne familietur for at du endelig skal få oppføre deg som folk, så oppfører du deg sånn mot din egen familie?!»

«Familietur?» gjentok jeg, og et tørt, kaldt latteranfall slapp ut av halsen min før jeg klarte å stoppe det. «Mamma, dere har ikke en gang spandert en kaffekopp på meg på denne turen. Dette er min ferie. En ferie jeg har spart til i tre år, mens dere har levd på kredittkort og forventet at jeg skal rydde opp etter dere.»

Pappa reiste seg sakte fra setet sitt, stor og truende, akkurat slik han pleide å gjøre da vi var barn og trengte å bli satt på plass. Han prøvde seg på det gamle, autoritære blikket som hadde terrorisert oppveksten vår.

«Sett deg ned, Allison, og ikke prøv deg på noen av scenene dine,» sa han med en dyp, truende røst. «Vi har boardingkortene våre. Vi har bagasjen sjekket inn. Du kan ikke bare avlyse en hel familiereise fordi du har fått en eller annen tåpelig menstruasjonssynke-idé om økonomi.»

Brooke kom seg omsider ut av sjokktilstanden. Hun trampet i gulvet med den nye designeskoen sin – den hun åpenbart håpet å vise frem på Waikiki-stranden for pengene mine.

«Du er så jævla egoistisk!» skrek hun, og tårene sto i øynene hennes – mest av raseri, merket jeg meg. «Tyler har allerede pakket bagen sin! Han venter på oss på flyplassen i Honolulu, eller… vel, han sitter i bilen og venter på beskjeden om at vi er om bord! Hvordan tror du det føles for meg å se søsteren min oppføre seg som en paranoid psykopat som prøver å ødelegge livet mitt?! Du er bare sjalu fordi jeg har funnet en mann som faktisk elsker meg!»

Folk som gikk forbi, begynte å stirre åpenlyst nå. En flyplassvakt et stykke unna la merke til opptrinnet og begynte å bevege seg mot oss med rolige, men bestemte skritt.

Jeg trakk pusten dypt. Kinnene mine verket fremdeles etter slaget Brooke hadde gitt meg tidligere på morgenen, og det var den eneste påminnelsen jeg trengte. Det var slutt på å være den snille, usynlige døtrene som tok på seg skylden for alt.

«Sjalu?» sa jeg lavt og tok to skritt nærmere Brooke. Hun rygget uvilkårlig et halvt skritt tilbake da hun så blikket mitt. «På hva da, Brooke? På en fyr som kjører en bil han ikke har råd til, som bor i foreldrenes kjeller, og som prøver å svindle seg til en gratis første klassemisjon på min regning? Vær så god, behold ham. Men dere flyr ikke en millimeter lenger.»

Pappa nådde oss igjen, ansiktet hans var mørkerødt av sinne. «Hvis du ikke trykker på den knappen og fikser de billettene umiddelbart, Allison, kan du regne med at du ikke lenger har en familie. Vi kommer til å kutte ut all kontakt med deg. Du vil aldri få se oss igjen.»

Det var truslene hans. De samme ordene han hadde brukt hver gang jeg våget å si imot ham gjennom hele tenåringstiden og oppveksten. Men denne gangen traff de ikke i magen. De traff ikke i hjertet. De traff bare tomrommet der kjærligheten og respekten for dem en gang hadde ligget.

«Trussel eller løfte, pappa?» spurte jeg rolig og så ham rett inn i øynene. «For for meg høres det ut som en fantastisk premie.»

Før han rakk å svare, snudde jeg ryggen til dem og gikk bestemt mot skranken der Melissa fremdeles satt på reisebyråets VIP-avdeling. Viften fra datamaskinen hennes suste svakt i bakgrunnen mens jeg lente meg over disken.

«Melissa?» sa jeg høyt nok til at hun hørte det over støyen fra hallen.

«Jeg er her, Allison,» sa hun og så opp med et blikk som var en blanding av skrekk og beundring. «Hva skjer? Foreldrene dine ser ut som om de er klare til å kaste seg over deg.»

«De er bare varme i trøya,» svarte jeg kaldt. «Er reisen offisielt kansellert for de tre billettene i reisefølget mitt?»

«De er låst ute av systemet, og refusjonen på billettene deres er satt til å gå direkte tilbake til ditt personlige kredittkort i løpet av de neste tre til fem virkedagene. Takk og lov for at du hadde aktivert sikkerhetslåsene på kontoen din.» Melissa tastet litt på tastaturet. «Men hva gjør du nå? Skal du hjem igjen?»