Den ansatte som Patricia hadde slått, var nå ansvarlig for lokalene og hadde ønsket å invitere henne til gjenåpningen.
– Hvilket design ønsker du deg i år, fru Villalba?
Clara bladde gjennom katalogen.
Det var krystaller, gull, perler og steiner i alle farger.
– En enkel en.
Hun valgte en mørk, usminket rødfarge.
Mens hun jobbet, spurte sjefen om den rosa diamanten.
Klara så på hånden sin.
Han hadde den ikke på seg lenger.
Etter å ha fått den tilbake på lovlig vis, bestemte hun seg for å donere den til en veldedighetsauksjon for å finansiere små bedrifter drevet av kvinner som ikke hadde tilgang til kreditt. Gjenstanden ble solgt til en høyere pris enn forventet og ga grunnlag for dusinvis av stipender.
«Var det ikke vondt å skille seg av med noe som tilhørte moren din?» spurte den unge kvinnen.
Klara smilte.
– Moren min etterlot meg en stein, men hun lærte meg også hva det betyr å ha noe verdifullt. Ikke å ydmyke de som har mindre.
Utenfor forberedte Madrid seg på de 12 klokkene.
Et år tidligere hadde Clara gått inn i salongen bekymret for en manikyr, og gått derfra med et ødelagt ekteskap, en stjålet arv og en sannhet hun ikke ville vite.
Tolv måneder senere hadde hun funnet tilbake faren sin, broren sin, etternavnet sitt og en del av seg selv som hun hadde gjemt i årevis.
Da midnatt slo, mottok han meldinger fra familie og venner som hadde vendt tilbake til livet hans.
Sjefen hevet et glass.
– Godt nyttår, Klara.
Hun så på de enkle neglene sine og deretter på gatelyktene.
Lenge hadde jeg trodd at det å elske betydde å hjelpe en annen person å vokse, selv om hun måtte ta opp mindre plass for å oppnå dette.
Ikke lenger.
Kjærlighet som krever stillhet for å beskytte en annens ego er ikke et tilfluktssted.
Og den som trenger å bagatellisere andre for å fremstå som stor, har aldri forstått hva det vil si å være stor.
Klara hevet glasset sitt.
– Godt nytt år.
Denne gangen forventet hun ikke at noen skulle komme og redde henne.
Hun hadde allerede lært å ikke gi slipp på seg selv.
