Frem til det øyeblikket hadde Patricia behandlet Clara som en inntrenger. Etter å ha lyttet til henne, begynte hun å observere Adrián med en annen type frykt.
– Hva mener du med å holde bedriften din flytende?
«Ingenting», svarte han altfor raskt.
Klara reiste seg sakte.
– Du mener at Montes Capitals opprinnelige lån ble garantert av selskaper der jeg er aksjonær. At to av bygningene der gruppen opererer tilhører familiens investeringsselskaper. Og at flere av partnerne dine kom til deg fordi broren min introduserte deg.
Adrian knyttet kjeven sammen.
I årevis hadde han antatt at oppgangen utelukkende skyldtes talentet hans. Clara hadde aldri nektet ham for det, men hun hadde heller ikke forklart ham i hvilken grad Villalba-nettverket hadde dempet hvert eneste snubling.
Patricia så indignert på ham.
– Du sa at du bygde det helt selv.
– Patricia, hold kjeft.
Den ordren ødela endelig noe.
Kvinnen som minutter tidligere hadde ydmyket de ansatte, snudde seg mot ham.
– Ikke si at jeg skal holde kjeft igjen. Du introduserte meg for foreldrene mine. Du reserverte et rom for i kveld. Du viste meg et hus i Pozuelo og sa at vi skulle bo der.
Clara følte smerte, men ikke overraskelse. Hver setning fullførte en hemmelig kalender: turene, de avlyste middagene, telefonsamtalene i bilen, «jobb»-helgene.
En av agentene tok esken som inneholdt diamanten.
Steinen vil bli værende i varetekt inntil eierskapet er bekreftet.
Patricia ville protestere, men salongsjefen stormet inn og gikk rett bort til Clara.
– Fru Villalba, hovedkontoret ringte oss nettopp. Vi beklager dypt det som skjedde.
Den ansatte som hadde kastet vann på ham før Adrians ankomst, overbevist om at Clara var en uviktig kunde, bleknet.
Salongen tilhørte Áurea Group, et velværeselskap der Villalba-familien hadde kjøpt en majoritetsandel året før.
Lederen annonserte at kameraene ville bli gjennomgått, at overfallet på den unge ansatte ville få interne konsekvenser, og at Patricia ikke ville få lov til å returnere til noen av gruppens sentre.
Patricia åpnet munnen for å gjenta favorittrusselen sin.
– Mannen min…
Det stoppet.
Adrian var ikke mannen hennes.
Og kanskje snart ville den ikke være Claras heller.
Laboratoriebekreftelsen kom samme natt: diamantens mikroinskripsjon samsvarte med Claras arvebevis.
To dager senere dukket det imidlertid opp et mye mer alvorlig problem.
Luz Imperial S.L. hadde ingen butikk, ansatte eller faktisk forretningsaktivitet. Selskapet hadde blitt stiftet syv måneder tidligere, og administratoren var Sergio Gálvez, Adriáns personlige assistent.
Den antatte kjøpsfakturaen var en skjerm.
I tillegg hadde selskapet mottatt overføringer fra et datterselskap av Montes Capital.
Juvelen hadde ikke bare kommet fra Claras safe. Adrián hadde prøvd å lage et spor av dokumenter for å få det til å se ut som om steinen var lovlig kjøpt med selskapets midler.
Claras advokat la flere dokumenter på bordet.
«Dette er ikke lenger en romantisk affære eller en enkel tilegnelse. Hvis denne typen handlinger fortsetter, må vi gjennomgå hele konsernets regnskap.»
Clara godkjente en revisjon.
Hun prøvde ikke å ødelegge selskapet. Tusenvis av mennesker jobbet der, og de var ikke ansvarlige for Adriáns avgjørelser. Men hun var heller ikke villig til å fortsette å beskytte ham.
Tre dager senere reiste han til Valladolid, hvor faren fortsatt eide familiehjemmet.
Det hadde gått nesten fem år siden jeg krysset den døren.
Don Álvaro Villalba ventet på henne utenfor, uten eskorte eller bebreidelser.
Clara hadde forestilt seg det møtet mange ganger. Hun trodde faren ville minne henne på krangelen som hadde skilt dem, eller at han ville kreve forklaringer på at han hadde forsvart Adrián i så mange år.
Han åpnet bare armene sine.
– Du er tilbake.
Clara, som ikke hadde grått i stuen eller foran politiet, klemte ham og slapp løs all styrken hun hadde latet som hun hadde i dagevis.
Broren hans, Marcos, dukket opp bak ham.
– Advokaten har informert oss.
– Så du vet allerede om skilsmissen.
– Og hva med diamanten? – svarte faren hans.
Steinen hadde vært morens siste gave før hun døde. Don Álvaro lukket øynene da han fikk vite at Adrián hadde gitt den til en annen kvinne som om den var et tilbehør.
I årevis hadde han motarbeidet ekteskapet. En del av motstanden hadde vært familiestolthet, og Clara visste det. Men hun hadde også følt et konstant behov hos Adrián for å bevise at han fortjente mer, tjente mer og var verdt mer.
«Jeg kommer ikke til å si at jeg advarte deg», mumlet faren hans.
Clara smilte trett.
-Takk.
– Selv om jeg har ønsket å si det i fem år.
Hun slapp ut en uventet latter.
Det var den første siden nyttårsaften.
I mellomtiden ringte Adrian 38 ganger.
Først ba han om unnskyldning. Så sa han at Patricia ikke betydde noe. Senere henvendte han seg til fortiden, til de tidlige årene, til beskjedne turer og netter han jobbet sammen.
