Margaret mistet fatningen for første gang. – Du vesle idiot! skrek hun og tok et skritt frem med hånden i lommen, der hun åpenbart bar et skjult våpen. – Du har ødelagt tiår med arbeid!

– Stopp der, Margaret!

Røsten runget gjennom hele tunnelen. Fra enden av jernbanesporene, der månestrålene traff skinnegangen, kom en tropp tungt be这时te politifolk og føderale agenter marsjerende frem med flomlys og trukne våpen. Foran dem gikk ingen ringere enn Margaret sin egen advokat og revisor – den samme mannen som i all hemmelighet hadde hjulpet meg med å sikre bevisene.

Kapittel 4: Oppgjørets time

Kaoset som fulgte, var et ekte mareritt i miniatyr.

Svigermor prøvde desperat å trekke frem våpenet sitt, men en av agentene var raskere og presset henne brutalt ned mot betonggulvet. Faren min forsøkte å rygge bakover mot vedlikeholdsdøren, men ble tvert stanset av to betjenter som la ham i jern.

Mannen min sank ned på kne ved siden av meg, tårene rantfritt nedover kinnene hans idet han tok imot babyen vår og klemte oss begge så hardt han kunne.

– Er dere trygge? hvisket han om igjen og om igjen. – Er dere uskadd?

– Vi har det bra, kjære, sa jeg og kjente en enorm, nesten uutholdelig lettelse skylle over meg. – Marerittet er over.

Mens reaktoralarmen ulte i det fjerne og lysene blinkede i rødt og oransje, ble de som hadde forsøkt å kontrollere våre liv, ført opp i natteluften i håndjern. Det underjordiske imperiet som var bygd på løgner, grådighet og menneskelig eksperimentering, ble feid bort på få minutter.

Kapittel 5: En ny gryning i skogen

Tre måneder senere var luften utenfor herskapshuset helt annerledes.

De hvite søylene stod der fremdeles, men eiendommen var nå under statlig administrasjon og revisjon. Familiens formue var beslaglagt for å dekke erstatninger til ofrene for det ulovlige energiprosjektet, og både svigermor og faren min satt i varetektsfengsel i vent på en lang rettssak for alvorlig økonomisk kriminalitet og frihetsberøvelse.

Jeg stod på den store terrassen, med en varm kopp kaffe i hånden, og så ut over skogen der morgensolen brøt gjennom tåken. Mannen min kom ut fra døren med sønnen vår på armen. Gutten lo høyt og strakte de små hendene sine mot himmelen, helt uvitende om mørket han så vidt hadde unnsluppet.

Mannen min stilte seg ved siden av meg, la armen rundt midjen min og kysset pannen min ømt.

– Hva tenker du på? spurte han lavt.

Jeg så på gutten vår, og deretter ut mot skogbrynet der friheten ventet oss for godt.

– Jeg tenker på at mørket aldri varer evig, så lenge man har mot til å søke sannheten, sa jeg med et smil. – Nå reiser vi herfra, kjære. For første gang i livene våre, helt på egen hånd.