Kapittel 1: De døde vender tilbake

Det kalde månelyset som sildret ned gjennom ventilasjonsristen, kastet lange, skjeve skygger over betonggulvet i den forlatte tørrtunnelen. Lyden av reaktoranlegget som vibrerte i det fjerne, druknet nesten i mitt eget desperate åndedrag. Der stod han – mannen som hadde gitt meg liv, mannen hvis tragiske bilulykke og etterfølgende begravelse for fem år siden hadde vært det dypeste såret i mitt hjerte.

Far sto der. Ansiktet hans var litt mer herjet av tiden, men de kalde, beregnende øynene var nøyaktig de samme. Han holdt walkie-talkien i hånden, og den lille røde dioden blinket rytmisk i takt med det fjerne reaktoralarmen.

– Du burde ikke ha tatt stigen ned hit, datter, sa faren min med en stemme som var like flat og følelsesløs som betongen under føttene våre. – Familieprosjektet krever ofre. Og gutten… gutten er den perfekte brikken for å fullføre det vi startet for flere tiår siden.

Mannen min, som kjempet seg opp fra denvridde ankelen sin og haltet smertefullt frem for å stille seg foran meg og babyen, gispet av vantro.

– Far…? stotret han frem, idet det gikk opp for ham at hele nettet av løgner stakk dypere enn han noen gang hadde forestilt seg. – Du… du døde jo. Vi stod ved kisten din!

– Døden er en luksus man kan tillate seg når man har nok ressurser til å forsvinne fra verden, svarte faren min uten å blunke. Han løftet walkie-talkien nærmere munnen. – Margaret, fuglene har fløyet inn i nettet mitt. Sørg for at sikkerhetsfolkene stenger den ytre skogsutgangen.

Panikken truet med å sluke meg hel. Rundt oss var det ingen vei ut. Bak oss kom røyken og de væpnede mennene fra reaktoren sigende gjennom vedlikeholdstunnelen; foran oss stod min egen far, mannen jeg hadde sørget over i fem år, som nå viste seg å være hjernen bak hele marerittet.

Kapittel 2: Svik i flere lag

– Hvorfor? skrek jeg, mens jeg holdt den lille gutten hardt inntil brystet mitt for å skjerme ham for den råtne lukten av fukt og eksos fra jernbanesporene. – Hvorfor gjøre dette mot ditt eget barnebarn? Mot din egen familie?!

Faren min tok et skritt frem, men holdt avstand. Et hånlig, nesten medlidende smil krusset leppene hans.

– Familie? spurtr han kaldt. – Tror du virkelig at rike dynastier som Whitmore- og Lund-familien er bygd på varme følelser og søndagslunsjer? De er bygd på overlevelse, genetisk renhet og makt. Prosjektet som reaktoren her nede forsyner med energi, handler om å manipulere og sikre den neste generasjonens supermennesker. Og sønnen din… den genetiske sekvensen han bærer etter både din slekt og din manns slekt, er den siste nøkkelen.

Mannen min knyttet hendene til blødende knoker. – Du brukte meg, hvisket han med en stemme som ristet av raseri. – Hele ekteskapet mitt med din datter… var det bare avtalt spill fra starten av? En genetisk høsting?

– Ikke alt, sønn, sa en ny stemme bak oss.

Vi snudde oss brått. Ut fra skyggene ved en sidekorridor kom svigermor Margaret til syne. Klærne hennes var støvete og den fine, smaragdfargede kjolestoffet var revet opp, men blikket hennes var fortsatt like monstrøst og uforsonlig.

– Det var en og annen ekte følelse underveis, bemerket Margaret og rettet på den upåklagelige fletten sin. – Men genetikk lyver aldri. Og da faren din og jeg innså at dere to ville produsere den perfekte arvingen, hjalp vi sjebnen litt på vei.

Alt falt på plass med et grusomt smell i hodet mitt. De mystiske forretningsreisene, faren min sin “død” som falt sammen med oppstarten av familiens hemmelige energiprosjekt, de merkelige medisinske kontrollene under graviditeten – alt hadde vært en kaldt beregnet felle.

Kapittel 3: Vendepunktet

Men idet situasjonen virket mest håpløs, skjedde det noe uventet.

Fra walkie-talkien i farens hånd kom det en knitrende, forvrengt stemme. Det var ikke en av vaktene. Det var en politiradiofrekvens.

– Atten enheter på vei. Området rundt eiendommen er omringet. Alle utganger er blokkert av føderale myndigheter.

Faren min stivnet. Smilet forsvant umiddelbart fra ansiktet hans. Han så ned på apparatet, deretter opp på meg med et flakkende blikk.

– Hva har du gjort? hveste han.

Jeg så rett inn i øynene på mannen som en gang hadde vært min helt. – Tror du virkelig at jeg ikke visste hvem dere var? Tror du ikke at jeg merket at noe var galt da regnskapene ikke stemte for tre måneder siden?

Sannheten var at jeg lenge før denne kvelden hadde mistanke om at noe var råttent i familiens imperium. Jeg hadde i all hemmelighet kontaktet en uavhengig etterforsker og sikret digitale kopier av alle dokumenter, inkludert koordinatene til denne underjordiske reaktoren, og sendt dem direkte til føderale myndigheter med tidsinnstilt publisering dersom jeg ikke sjekket inn.