Det juridiske rotet fra ekteskapet var fortsatt uløst.

Saken min var fortsatt i bevegelse også.

Og så var det brevene fra Ma Suk-ja.

En felles bekjent fortalte meg om en.

Hun hadde angivelig skrevet til Min-su og krevd penger til kontoen mens hun ble holdt, og klaget over at hun nesten ikke hadde noe igjen å bruke.

“Sett inn minst en million won,” skrev hun.

Så kom delen som fikk Min-su til å rive brevet i stykker.

Hun minnet ham på å ikke tro at han bare kunne slette henne fra livet sitt fordi forholdet hadde etterlatt seg papirer, opptak og bevis.

Selv fra fangenskapet prøvde hun fortsatt å kontrollere ham.

Bekjente som hadde sett Min-su etterpå, ringte meg.

“Jeg er ferdig med ham også,” sa han.

“Du trenger ikke gjøre det for meg.”

“Det er jeg ikke.”

Det ble en pause.

“Han drakk alene,” sa bekjentskapen. “Han begynte å snakke om deg.”

Jeg lukket øynene.

“Jeg vil ikke høre det.”

“Jeg vet det.”

“Da må du ikke si det til meg.”

Han sukket.

“Rettferdig.”

Et minutt gikk.

Så sa han: «Han sa at han hele tiden tenkte på de ti årene du var ved siden av ham.»

Jeg gned meg i pannen.

“Jeg sa jo at jeg ikke ville høre det.”

“Jeg vet. Beklager.”

“Han kan tenke på hva han vil.”

Bekjentskapen nølte.

“Han gråt.”

Noe i meg trakk seg unna.

Ikke fordi jeg fortsatt elsket ham.

For en del av meg forsto nøyaktig hva de tårene sannsynligvis betydde.

“Han vet endelig hva han har mistet,” sa bekjentskapen.

“Nei,” svarte jeg.

“Hva?”

“Han vet at livet hans er vanskeligere uten personen som pleide å fikse alt.”

Det ble en lang pause.

“Det er ikke nødvendigvis det samme.”

Bekjentskapen pustet ut.

“Du har nok rett.”

Jeg ønsket ikke Min-sus anger.

Jeg hadde brukt ti år på å akseptere løfter i stedet for bevis.

Jeg hadde heller ikke tenkt å akseptere anger som bevis på kjærlighet.

Bekjentskapen skiftet tema.

“Hvordan går det på jobb?”

Det spørsmålet var enklere.

Jobben gikk veldig bra.

Årene Min-su avfeide som mitt vanlige kontorliv hadde blitt grunnlaget for alt jeg bygde.

De sene kveldene med frilansdesign.

De vanskelige klientene.

Markedsføringsprosjektene.

Forhandlingene.

Kontaktene.

Lagene jeg hadde ledet.

Problemene hadde jeg løst mens Min-su trodde jeg bare tjente penger for å hjelpe ham å bli noen.

De tingene hadde hopet seg opp.

Etter hvert steg jeg inn i lederrollen.

Så ble jeg representanten for selskapet jeg hadde hjulpet til med å vokse.

Det var ingen dramatisk seremoni da det skjedde.

En morgen så jeg bare på de nye ansvarsområdene mine og innså noe Min-su aldri hadde brydd seg om å legge merke til.

Jeg hadde også blitt suksessfull.

Mer vellykket enn han visste.

Så vellykket at klinikken han en gang krevde fra en eller annen innbilt rik kone ikke lenger var en fantasi utenfor min rekkevidde.

Hvis han ærlig talt hadde blitt hos meg, hvis han hadde behandlet meg som en partner i stedet for en midlertidig støtte, ville penger aldri vært grunnen til at vi mislyktes.

Den erkjennelsen bar med seg en bitter ironi.

Men jeg ringte ham ikke for å fortelle det.

Jeg trengte ikke at han skulle vite det.

Så en natt fant han det ut likevel.

Det regnet kraftig i Gangnam.

Jeg hadde avsluttet et viktig forretningsmøte og delte et glass vin med kunden etterpå. Regnet gjorde gatene sølvfargede under frontlysene og trommet mot hver markise.

En utpekt sjåfør ble ordnet for meg.

Noen holdt en paraply over meg da jeg gikk til bilen.

Jeg gled inn i baksetet uten å se nøye på ansiktet hans.

Bilen luktet svakt av regn og gammelt stoff.

Jeg lente meg tilbake og lukket øynene.

Så så jeg i bakspeilet.

Overhodet ikke.

En kjent kjeve.

Øyne jeg en gang hadde sett over middagsbord, sykehuskorridorer, leide rom og ti års løfter.

Min-su.

I ett sekund beveget ingen av oss seg.

Han visste at jeg kjente ham igjen.

Jeg visste at han visste det.

Jeg vendte ansiktet mot vinduet.

Jeg hadde ingen interesse av å ydmyke ham.

Livet hadde allerede gjort nok av det uten min hjelp.

Vi kjørte to kvartaler i stillhet.

Så snakket han.

“Sujin.”

Jeg svarte ikke.

“Jeg vet at du vet det er meg.”

Regnet slo mot taket.

Han strammet hendene rundt rattet.

“Jeg tok feil.”

Jeg så på byens refleksjon i glasset.

“Jeg tok virkelig feil.”

Det var rødt lys foran oss.

Bilen stoppet.

Han så på meg gjennom speilet.

“Kan du hjelpe meg?”

Der var det.

Ikke en reell forståelse av hva han hadde gjort.

Ikke en unnskyldning som ikke forventet noe tilbake.

Hjelp meg.

Den eldste setningen i forholdet vårt.

Stemmen min var rolig.

“Sjåfør, vennligst hold samtalen på et minimum og kjør meg til Cheongdam-dong.”

Øynene hans lukket seg et halvt sekund.