Ambulansepersonellet fullførte sin innledende vurdering og hjalp Lena forsiktig opp på beina. Graham sto ved siden av henne og støttet venstre arm hennes. Da de gikk inn i midtgangen, snakket Evelyn igjen. “Se, jeg visste ikke at hun var kona di.” Lena stoppet. Evelyn svelget. “Hvis jeg hadde visst hvem dere var, ville ikke dette skjedd.” Lena snudde seg mot henne. Hun var blek, utmattet, og holdt fortsatt en hånd mot magen. “Det er problemet.” Evelyn rynket pannen. “Hva?” “Du tror det betyr noe hvem mannen min er.” Lena tok et skritt nærmere. Med Graham som støtte, løftet hun den frie hånden. Og slo Evelyn en gang over kinnet. Lyden skar gjennom den stille hytta. Evelyn trakk seg tilbake. Betjent Reeves stilte seg straks mellom dem. “Fru Whitmore. Det er nok.
Gå tilbake.” Lena senket hånden. Hun smilte ikke. Hun var ikke triumferende. Håndleddet hennes skalv. “Du satte datteren min i fare fordi du ville ha en bagasjeboks,” sa hun. “Ikke legg hendene på en annen kvinne på den måten.” Graham ledet Lena bort. Han hadde ikke bedt henne slå Evelyn. Og han forsøkte ikke å bruke sin innflytelse til å viske ut det hun hadde gjort. Betjent Reeves dokumenterte slaget sammen med det opprinnelige overgrepet. Senere svarte Lena på spørsmål om sine egne handlinger. Foreløpig var prioriteten å få henne til sykehuset. Mens ambulansepersonellet trillet henne mot flyutgangen, snudde Lena seg mot Graham. “Vær så snill, si at hun kommer til å bli bra.” Han så på sin kone. For kanskje første gang i sitt voksne liv hadde en mann vant til å kontrollere enorme operasjoner ingen løsning.
“Det kan jeg ikke love,” sa han. “Men du går ikke gjennom dette alene.”
På det private fødeavdelingen evaluerte legene umiddelbart Lena og overvåket babyens hjerterytme. De første minuttene var skremmende. En sykepleier festet monitorene mens Graham sto ved sengen og nektet å slippe Lenas hånd. Lena så på skjermen. “Hvorfor kan jeg ikke høre noe ennå?” “Vi får posisjonen riktig,” sa sykepleieren rolig. En lege justerte monitoren. Så fylte et raskt, jevnt hjerteslag rommet. Lena dekket munnen. Graham lukket øynene. I flere sekunder sa ingen noe. En ultralyd og fortsatt observasjon fant ingen umiddelbare tegn til en alvorlig komplikasjon etter sammenstøtet. Legene holdt likevel Lena under nøye oppfølging fordi magetraume sent i svangerskapet kunne forårsake problemer som ikke var åpenbare med en gang. Hun ble værende på sykehuset for observasjon.
Neste morgen hadde babyens bevegelser gått tilbake til sitt vanlige mønster. Lena lå stille med Graham ved siden av seg. “Vet du hva som skremte meg mest?” spurte hun. “Fortell meg.” “Ikke smerten.” Han så på henne. “Det var alle som bare satt der. Ser på. Som om jeg ikke var verdt å reise meg for.” Graham gned tommelen over knokene hennes. “Det var du.” “Det vet jeg nå.” Hun stirret på de sammenflettede hendene deres. “Men jeg burde ikke trengt navnet ditt for at folk skulle behandle meg slik.” Han nikket. “Nei. Det burde du ikke.” Etter en lang stillhet stilte Lena et nytt spørsmål. “Hvor mye av Northstar eier du egentlig?” Graham så mot vinduet. “Mer enn jeg har fortalt deg.” “Og flyene? Sikkerhetsteamene? Alle de bilene?” “Min å regissere,
gjennom selskapene.” Hun svelget. “Da har vi mye å snakke om.” “Det gjør vi.” “Jeg vil ikke ha en ektemann som holder halve livet sitt hemmelig.” Graham protesterte ikke. “Jeg brukte for lang tid på å tro at hemmelighold holdt folk trygge,” innrømmet han. “Jeg burde ha stolt på deg med sannheten.” Lena klemte hånden hans. “Start nå.” Og det gjorde han.
