Den andre konfrontasjonen begynte da kapteinen kunngjorde deres nedstigning til Minneapolis. Evelyn sto foran bilbelteskiltet som lyste opp. Hun åpnet bagasjehyllen og begynte å dra i Lenas koffert igjen. “Frue, vennligst sett deg,” ropte Natalie fra byssa. Evelyn ignorerte henne. Lena løsnet beltet og reiste seg akkurat nok til å nå kofferthåndtaket. “Vær så snill, ikke ta det ned. Jeg trenger det som er inni, og jeg klarer ikke å løfte det opp igjen.” Evelyn dro hardere. Kofferten hektet seg fast mot kanten av kupeen. “Du holder alle igjen.” Lena la en hånd på posen. “Stopp. Du kommer til å slippe den.” Evelyns ansikt ble rødt. “Ta hendene dine av meg.” “Jeg rører deg ikke.” Det var da Evelyn dyttet henne. Hardt. Lena mistet fotfestet og traff det metallbelagte armlenet på sete 18B.
Sammenstøtet drev luften ut av lungene hennes. Knærne hennes ble svakere. Hun tok tak i seteryggen før hun falt lenger ned. Smerten strammet seg over magen. “Å, Gud.” Håndflaten hennes fløy til magen. “Vær så snill.” Evelyn sto over henne. “Ikke vær så dramatisk. Du rørte knapt setet.” Lena prøvde å rette seg opp. En ny krampe grep henne. “Min baby,” hvisket hun. Så, høyere: “Ikke rør meg igjen.” For første gang bar stemmen hennes over hytta. Evelyn lo kort, foraktfullt. “Kanskje du ikke burde fly når du er så gravid.” Natalie hastet ned midtgangen. “Frue, gå bort fra henne. Nå.” Evelyn pekte på Lena. “Hun startet dette!” Lena ristet på hodet. Hun klarte ikke enda en krangel. Alt hun kunne tenke på var stillheten inne i magen. Datteren hennes sparket vanligvis når flyet endret høyde.
Nå kunne ikke Lena føle noe.
Natalie satte seg på huk ved siden av henne. “Hvor gjør det vondt?” “Her.” Lena tok på høyre side av magen. “Jeg traff armlenet. Smerten kommer stadig tilbake.” Natalies uttrykk endret seg. Hun ringte umiddelbart hovedflyvertinnen via kabinens intertelefon. De hjalp Lena med å sette seg til rette uten å flytte vesken. Natalie spurte om det var noen medisinske fagfolk om bord. En sykepleier som reiste i rad tjueen identifiserte seg og kom frem. Hun sjekket Lenas puls og spurte om smerten, babyens bevegelser og tidspunktet for sammenstøtet. “Hun trenger fødselsvurdering så snart vi lander,” sa sykepleieren til Natalie. “Vi kan ikke utelukke noe her oppe.” Lenas hals snørte seg sammen. “Er babyen min ok?” “Jeg kan ikke si det på et fly, kjære.
Men vi skal skaffe deg hjelp.” Evelyn himlet med øynene. “Dette er latterlig. Hun støtte borti en stol.” “Nok,” sa Natalie. Stemmen hennes var ikke lenger høflig. “Sett deg ned og bli sittende.” Evelyn åpnet munnen. Natalie rakte opp en hånd. “Det er en direkte sikkerhetsinstruksjon.” Denne gangen adlød Evelyn. Men hun fortsatte å mumle om søksmål, bortskjemte unge mennesker, og hvordan graviditet angivelig fikk kvinner til å tro at verden skyldte dem særbehandling. Lena hørte hvert ord. De andre passasjerene forble stort sett tause. En middelaldrende mann i rad sytten senket endelig telefonen. Han het Caleb Moore. Han hadde begynt å filme da Evelyn først prøvde å dra ned Lenas koffert, redd for at bagasjen skulle falle på noen. Opptaket hans hadde fanget dyttet. Han kastet et blikk på skjermen,
så mot Lena. “Jeg har det som skjedde,” sa han stille. Lena så på ham. “Vær så snill, ikke slett det.” “Det skal jeg ikke.” “Vis mannskapet. Og behold originalen.” Caleb nikket. Det var første gang noen andre enn Natalie hadde tilbudt henne noe hun kunne bruke.
Sykepleieren ble ved siden av Lena mens flyet fortsatte å synke. Kapteinen hadde blitt informert om bukstøtet og mulig graviditetsnødsituasjon. Flight 618 fikk prioritert håndtering til Minneapolis. Ambulanse og flyplasspoliti ble bedt om før landing. I mellomtiden klarte Lena å låse opp telefonen sin. Flyets Wi-Fi-tilkobling var svak, men nødmeldingstjenesten fungerte fortsatt. Hun åpnet samtalen merket NORTHSTAR CONTROL. Hendene hennes skalv mens hun skrev. Graham. En passasjer dyttet meg. Jeg slo magen. Babyen beveger seg ikke som før. Flight 618. Sete 18C. Vennligst hjelp. Så trykket hun på nødknappen for lokasjonsdeling de hadde konfigurert for måneder siden. En liten grønn indikator dukket opp. Sted delt. Lena stirret på den. Hun forventet ikke at Graham skulle se meldingen på flere timer. Han skulle vært i et annet land. Hun lukket øynene. En ny ri-lignende smerte spredte seg over magen. Og for første gang siden hun forlot San Diego, ønsket Lena at hun ikke hadde insistert på å ta turen alene.
