— Jeg sa, hvorfor peker du meg mot døden? sa Elena med en stemme så sterk og klar at den overdøvet bruset fra elven. Hun tok et faste skritt mot ham. — Jeg ser fargen på den falske jakken din. Jeg ser arret på kjeven din. Og jeg ser monsteret du har gjemt bak det fine smilet ditt.

Rafael rygget i panikk, ute av stand til å fatte hva som skjedde. — Du… du kan se?

— Jeg har sett alt, Rafael! sa hun og tok Mateo fast i hånden og trakk ham bak seg. — Jeg så deg tømme kisten. Jeg så deg kysse Sofia. Og jeg hørte hvert eneste ord om hva du planla å gjøre med meg og sønnen min!

I et anfall av raseri og desperasjon over at planen hans var avslørt, utstøtte Rafael et roar og tømte seg mot henne. — Du kommer aldri til å ødelegge dette for meg!

Han glemte hvor han sto.

Da han fór frem mot Elena, tråkket han tungt på den morkne kanten av klippen ved brofestet. Den våte jorden og de råtne plankene ga etter under vekten hans med et høyt knak.

Rafael mistet balansen. Armene hans veivet vilt i luften idet han skrek og falt bakover. Han prøvde å gripe tak i det ødelagte rekkverket, men det knakk som en tørr kvist i hendene hans.

Elena strakte ikke ut hånden. Hun sto stille med Mateo trygt bak seg og så mannen sin falle ned i den rasende elven nedenfor. Strømmen tok ham umiddelbart, og innen få sekunder var han slukt av det brune, skummende vannet.

EPILOG

Tre måneder senere skinte solen over San Jerónimo del Río.

Leteaksjonen etter Rafael Montes var over for lengst; kroppen hans ble aldri funnet. I byen ble det sagt at den stakkars mannen hadde trådt feil i tåken mens han prøvde å hjelpe sin blinde kone. Ingen stilte spørsmål da Elena fortalte at hun mirakuløst begynte å få synet tilbake kort tid etter den tragiske ulykken.

I det blå adobehuset ved elven var stillheten ulik den som en gang hadde hersket der. Den var ikke lenger fylt av frykt, gjemte hemmeligheter eller undertrykte tårer.

Elena satt under det store eiketreet i hagen. Ved siden av henne satt Mateo med fargeblyantene sine.

— Hva tegner du i dag, Mateo? spurte Elena og strøk ham over det myke, svarte håret.

Gutten så opp på henne og smilte med det vakreste smilet hun noen gang hadde sett.

— Jeg tegner oss, mamma. Et nytt hus, en blå himmel og solen.

Elena så på tegningen, og for første gang på mange år kjente hun ren, uskyldig lykke fylle brystet. Hun trengte ikke lenger å late som. Hun var ikke lenger et offer for andres blikk eller planer.

Hun tok sønnens hånd i sin, så ut over de grønne, tåkete fjellene i San Jerónimo, og visste at de endelig var frie.