DEL 2
De første dagene var som å leve i et teater der bare Elena visste at teppet var gått opp.
Når Rafael kom inn i rommet, holdt Elena blikket ustøtt og fiksert på et tomt punkt på veggen. Hun lot hendene famle svakt etter kaffekoppen, akkurat som hun hadde gjort i fire år. Men bak den tillærte blindheten så hun alt.
Og det hun så, knuste hjertet hennes i tusen biter.
Hun så hvordan Rafael rynket ansiktet i avsky hver gang Mateo ba om oppmerksomhet. Hun så hvordan han diskret helte ut medisinene hennar i vasken når han trodde hun ikke la merke til det. Men verst av alt var det hun oppdaget en tirsdag ettermiddag.
Elena satt i stuen og lot som om hun sov. Gjennom de halvt tillukkede øyelokkene så hun Rafael åpne den gamle trækisten under sengen — kisten der de oppbevarte sparepengene sine. Ved siden av ham sto en kvinne Elena kjente godt: Sofia, den yngre datteren til kjøpmannen i byen.
Rafael la armen rundt Sofias midje og kisset henne ømt.
— Hvor mye er det igjen? hvisket Sofia og så på bunken med sedler.
— Nok til at vi kan starte på nytt i Puebla, svarte Rafael lavt. — Sykehuset i Mexico by har allerede sendt papirene om at behandlingen mislyktes. Hun tror at hun aldri vil se igjen.
— Og gutten?
— Mateo blir med oss. En blind kvinne kan uansett ikke ta vare på et barn. Rettens papirer er nesten klare; jeg har erklært henne ute av stand til å ta vare på seg selv. Når vi krysser Rio Sombrio på vei til byen i morgentidlig, «mister» vi henne. Alle vil tro det var en ulykke. En blind kvinne som gikk seg vill i tåken og falt i strømmen.
Elena måtte bite seg hardt i leppen for ikke å skrike. Tårene brant bak øyelokkene, men hun tvingte dem tilbake. Mannen hun hadde elsket, mannen byen beundret, planla ikke bare å forlate henne og ta fra henne sønnen — han planla å ta livet hennes.
Den kvelden pakket Elena i hemmelighet en liten veske med dokumentene sine og gjemte den under Mateos seng. Hun visste at hun ikke kunne gå til politiet i byen; Rafaels onkel var lensmannen, og ingen ville tro på en «blind» kvinne overfor byens mest respekterte ektemann. Hun måtte vente på det rette øyeblikket.
DEL 3
Morgenen etter våknet dalen dekket av en tykk, grå tåke. Regnet fra kvelden før hadde fått Rio Sombrio til å hovne opp til en rasende, brun elv som buldret gjennom kløften.
— Vi må dra tidlig i dag, Elena, sa Rafael med en stemme som var unnskyldende og falskt myk. — Dr. Valeria vil møte oss på klinikken på den andre siden av elven for en siste sjekk.
— Må Mateo bli med? spurte Elena, mens hun latet som hun tastet seg frem til bordet.
— Ja, han må bli med.
Elena så på sønnen sin, som holdt den lille tøydinosauren sin under armen. Hun nikket stille.
De gikk til fots langs den smale stien som førte til Rio Sombrio. Den gamle trebroen som kryasset elven var beryktet. Flere av plankene var råtne, og rekkverket var ødelagt etter stormen i august. Dønningene fra det rasende vannet slo opp mot steinene tjue meter lenger nede.
Da de kom til broen, stanset Rafael. Tåken lå så tykk at man knapt kunne se midten av hengebrua.
— Broen ser fin ut i dag, sa Rafael og løp en fæl, usynlig løgn over leppene sine. — Men du må gå først, Elena. Jeg må holde Mateo tilbake så han ikke sklir. Ta tre skritt til høyre, og gå rett frem.
Elena så på broen. Tre skritt til høyre var det ikke noen planker — bare et gaping høl rett ned i den rabiate elva. Rafael sto bak henne, klar til å gi henne et lite dytt om hun nølte.
Hjertet hennes slo som en panikkslagen fugl i brystet, men blikket hennes var skarpt og klart.
— Rafael? spurte hun rolig.
— Ja, min kjære? Gå nå.
Elena snudde seg sakte rundt. For første gang på fire år festet hun øynene sine direkte på hans. Ikke på et punkt over skuldrene hans, ikke på hendene hans — men rett inn i de kalde, usikre øynene hans.
— Hvorfor ber du meg gå mot hullet i broen, Rafael?
Rafael stivnet. Fargen rant ut av ansiktet hans som om han var blitt truffet av et lyn.
— Hva… hva sa du? stotret han og tok et skritt tilbake.
