“Hva spiller det for rolle?”
“Walter, hør nøye etter.”
“Hva nå?”
“Ikke reager.”
Han fnøs.
“Hva?”
“Ikke se på henne. Ikke si noe. Bare hør på meg.”
En pause.
“Har du mistet forstanden?”
Jeg var nær ved å skrike.
“Walter, kvinnen ved siden av deg er ikke den du tror hun er.”
Stillhet.
“Kom deg ut av den bilen når du kommer til et folksomt sted. Ikke gå inn på en stille sti med henne.”
“Hva snakker du om?”
“Hun setter deg opp.”
Han lo.
Faktisk lo.
Lyden var så utrolig at jeg presset mottakeren hardere mot øret.
“Å, Evelyn. Nå skriver du detektivhistorier?”
“Jeg hørte henne.”
“Hørt hvem?”
“Melissa.”
Latteren stilnet.
“Jeg hørte henne ringe da du gikk på toalettet.”
Walters stemme endret seg.
“Hvordan kan du høre det?”
“Glem hvordan. Hør på meg.”
“Du har spionert på meg?”
“Walter, noen venter på det fjellet.”
Han pustet ut sint.
“Dette er fordi du tapte diskusjonen i går kveld.”
“Nei.”
“Du tåler ikke at jeg tok én avgjørelse uten deg.”
“Avgjørelsen din har allerede kostet oss nesten alt.”
“Ingenting er tapt.”
“Hun sa pengene ble flyttet gjennom andre kontoer.”
Stillhet.
I et håpefullt øyeblikk trodde jeg at jeg hadde nådd ham.
Så lo han kort, avvisende.
“Det er nok.”
“Walter.”
“Du trenger hjelp.”
Jeg lukket øynene.
“Vær så snill.”
Han hadde ikke hørt det ordet fra meg ofte.
“Kom deg ut av bilen.”
“Jeg legger på.”
“Hvis du går opp den stien, kommer du kanskje ikke ned igjen.”
Svaret hans var stille og grusomt.
“Slutt å gjøre deg til latter.”
Samtalen ble avsluttet.
Jeg sto urørlig.
Gjennom avlyttingsapparatet hørte jeg Melissa spørre: «Hva handlet det der om?»
Walter svarte umiddelbart.
“Min kone.”
“Hva ville hun?”
“Hun sier at du planlegger å kvitte deg med meg på fjellet.”
Det var et halvt sekunds stillhet.
Et halvt sekund.
Så brast Melissa ut i latter.
Walter sluttet seg til henne.
“Å, herregud,” sa Melissa. “Hun ser for mye på TV.”
“Det var det jeg sa til henne.”
“Hun tror virkelig jeg tok deg helt hit for å skade deg?”
“I går fant hun ut om investeringen. Hun er rasende.”
Melissas stemme myknet igjen.
“Ikke bekymre deg for henne.”
Walter sukket.
“Jeg prøver å la være.”
Jeg tok ut øreproppene.
I kanskje ti sekunder vurderte jeg å ikke gjøre noe.
Jeg hadde advart ham.
Han hadde fornærmet meg.
Han hadde gjort narr av meg overfor kvinnen som planla å forråde ham.
Han hadde tatt pengene våre.
Han hadde løyet.
Han hadde dyttet meg i gulvet.
En bitter del av meg hvisket at jeg allerede hadde gjort nok.
Så forestilte jeg meg at barna våre fikk en telefon.
Faren deres hadde falt på et fjell.
En ulykke.
Ingenting mistenkelig.
Og et sted ville Melissa smile med pengene våre.
“Nei,” sa jeg høyt.
Jeg satte øreproppene tilbake, tok bankboken, tok på meg en jakke og dro.
Jeg gikk rett til nærmeste politistasjon.
Betjenten bak skranken så opp da jeg kom inn.
“Jeg trenger hjelp.”
Han så ansiktet mitt og reiste seg.
“Hva skjedde?”
“Min mann blir tatt med til et fjell av en kvinne som planlegger å få noe til å skje med ham.”
Offiseren stirret på meg.
“Frue, ta det med ro.”
“Jeg kan ikke senke farten. De kjører akkurat nå.”
“Hvem kjører?”
“En kvinne ved navn Melissa. Hun underviser i yoga.”
“Hvor skal de?”
“Jeg vet ikke helt. Et sted vestover. Jeg kan høre navigasjonen deres.”
“Du kan høre dem?”
Jeg nølte.
Det var den delen som hørtes umulig ut.
“Jeg la en avlyttingsutstyr i ektemannens mobildeksel.”
Offiserens uttrykk endret seg.
Han kastet et blikk på en annen offiser.
Jeg visste nøyaktig hva de tenkte.
Eldre kvinne.
Ekteskapskrangel.
Hemmelig overvåkningsenhet.
Vill historie.
Jeg tok ut øreproppene og holdt dem mot ham.
“Hør her.”
Han tok dem ikke umiddelbart.
“Frue, å filme noen uten tillatelse kan skape juridiske problemer avhengig av omstendighetene.”
“Du kan arrestere meg senere.”
Øyenbrynene hans hevet seg.
“Vær så snill.”
Stemmen min brast.
“Redd ham først.”
Det fikk ham til å rekke etter øreproppene.
I det øyeblikket snakket Walter og Melissa om fjellet.
Melissa sa: «Denne ruten er vanligvis tom. Det er derfor jeg valgte det. Stille, vakkert, ingen folkemengder.”
Walter svarte muntert, “Perfekt.”
Offiserens holdning endret seg.
Jeg åpnet bankboken.
“Denne kontoen hadde over en million dollar.”
Han så ned.
“Nå har den omtrent åtte tusen.”
Jeg pekte på transaksjonssidene.
“Den kvinnen sa nettopp at pengene var flyttet gjennom andre kontoer. Tidligere hørte jeg en mann si til mannen min at han måtte holde alt hemmelig.”
Den andre betjenten kom nærmere.
“Hva, mann?”
“Jeg vet ikke hva han egentlig heter. Walter tror han er Melissas slektning. Han sier han har tilgang til en spesiell eiendomsmulighet.”
“Eiendom?”
“En enhet som angivelig var verdt tre ganger det Walter betalte.”
