“Den setningen. Den folk bruker når de ikke kan forklare noe.”

Walter så rasende ut nå.

“Du tror alltid du vet alt.”

“Nei. Derfor stiller jeg spørsmål.”

Han gikk rastløst inn i stuen og tilbake.

“Denne leiligheten er verdt tre ganger det jeg legger inn. Minimum.”

“Hvilken leilighet?”

Munnen hans lukket seg.

Jeg ventet.

Walter bannet lavt.

“Du sa nettopp leilighet.”

Han dro en hånd nedover ansiktet.

“Jeg skulle ikke sagt noe.”

“Hvor er det?”

“Den er ikke klar.”

“Hvor?”

“Slutt å spørre.”

“Hvem eier den?”

“Ingen ennå.”

Jeg stirret på ham.

Han prøvde å komme seg.

“Det er en enhet. Noen som har vunnet retten til å kjøpe det, kan ikke fullføre betalingen. Det finnes en måte for meg å gripe inn på.”

“Og på en eller annen måte blir en eiendom verdt tre millioner dollar gitt til deg for én million.”

“Ser du? Det er nettopp derfor jeg ikke ville fortelle deg det.”

“Fordi det høres umulig ut?”

“Fordi du er negativ til alt.”

Jeg smilte nesten.

“Walter, hvis noen har en eiendom til tre millioner dollar og trenger én million dollar, hvorfor skulle de ikke selge den ordentlig?”

“Det er ikke sånn dette fungerer.”

“Hvordan fungerer det da?”

“Jeg sa jo det. Det er innsidere involvert.»

Ordet fikk noe kaldt til å bevege seg gjennom meg.

“Insidere.”

“Ja.”

“Regjeringsinnsider?”

Stillheten hans svarte.

“Og hvis noen finner ut av det?”

“Avtalen forsvinner.”

“Det var det han sa til deg.”

Walter krysset armene.

“Han vet hva han gjør.”

“Vet Melissa også hva hun gjør?”

Ansiktet hans mistet fargen.

For første gang den kvelden hadde Walter ikke noe svar klart.

Jeg så halsen hans bevege seg.

Så ble øynene hans harde igjen.

“Jeg vet ikke hva du snakker om.”

“Yogainstruktøren.”

“Du fulgte etter meg.”

Jeg benektet det ikke.

“Du løy om å gå tur.”

“Så?”

“Du løy om fisket.”

“Så jeg tok yogatimer. Jeg var flau. Fornøyd nå?”

“Nei.”

“Hva vil du da?”

“Sannheten.”

“Jeg ga den til deg.”

“Nei, Walter. Du ga meg tre forskjellige løgner stablet oppå hverandre.”

Han gikk mot soverommet.

Jeg fulgte etter.

“Er det hun som introduserte deg for den mannen?”

Han stoppet.

Det var nok.

“Er hun det?”

Walter snudde seg.

“Jeg er ferdig med å snakke om dette.”

“Det er jeg ikke.”

“Du får ikke bestemme alt.”

“Tydeligvis gjør ikke du det heller. Du har allerede bestemt nok for oss begge.”

Han gikk forbi meg.

Vi kranglet langt etter midnatt.

Jeg prøvde sinne.

Jeg prøvde fornuft.

Jeg spurte ham hvilken bank som mottok overføringene.

Han nektet.

Jeg ba om ett dokument.

Han nektet.

Jeg spurte om mannens navn.

Han nektet.

Til slutt, utmattet og ydmyket, spurte jeg ham om noe enklere.

“Hvis dette er legitimt, hvorfor må din egen kone holdes i mørket?”

Walter så på meg med et uttrykk jeg aldri hadde sett før.

Synd.

Det skremte meg mer enn sinnet hans.

“Du vil forstå når pengene kommer tilbake,” sa han. “Da vil du være glad jeg ikke hørte på deg.”

“Når?”

“Noen måneder.”

“Og hvis den ikke gjør det?”

“Det vil det.”

“Hvordan vet du det?”

“Fordi jeg gjør det.”

Det finnes folk som blir vanskeligere å resonnere med jo mer redde de er.

Walter hadde kommet dit.

Ethvert spørsmål ble til et angrep.

All tvil ble til respektløshet.

Enhver advarsel ble bevis på at alle andre manglet hans syn.

Da himmelen bak gardinene begynte å bli grå, hadde jeg ingenting igjen.

Jeg la meg ned uten å skifte klær.

På et tidspunkt trakk utmattelsen meg ned.

En lyd nær inngangsdøren vekket meg.

Jeg åpnet øynene.

Walter var kledd i turtøy.

Klokken hadde ennå ikke slått sju.

Jeg løp ut i gangen barbeint.

“Hvor skal du?”

Han trakk stroppen på ryggsekken over den ene skulderen.

“Ut.”

“Vi er ikke ferdige.”

“Ja, det er vi.”

“Nei, Walter.”

Han rakte ut hånden mot døren.

Jeg stilte meg foran den.

“Flytt deg.”

“Ikke før du forteller meg hvor pengene våre ble av.”

“Jeg sa det jo.”

“Nei. Du ga meg et eventyr.”

Ansiktet hans mørknet.

“Jeg sa flytt deg.”

Jeg ble stående mellom ham og døren.

“Hvis du går nå, ikke forvent at denne samtalen forsvinner når du kommer tilbake.”

“Evelyn.”

“Nei.”

Han prøvde å nå rundt meg.

Jeg blokkerte ham igjen.

Frustrasjonen brast.

Walter dyttet meg til side.

Det var ikke et dramatisk slag.

Det trengte det ikke.

Skulderen min traff treskoskapet, og jeg falt hardt ned på ett kne.

Walter frøs et halvt sekund.

Mannen jeg hadde bodd med i førti år hadde aldri behandlet meg slik.

Han så på meg.

Så så han på døren.

Og han valgte døren.

Den smalt bak ham.

Jeg ble liggende på gulvet.

Skulderen min gjorde vondt, men det var ikke derfor tårene kom.

Noe inni meg hadde endelig sluttet å unnskylde ham.