Men familien trengte inntekter. Vinteren var på vei, og matvareprisene steg.
Det var da Dolores kom på ideen.
— Du kan snekre, Rafael, og jeg kan bake, sa hun en kveld ved bordet. — Hvorfor skal vi selge kornet vårt billig til kjøpmennene i byen når vi kan lage brød og selge det selv?
Rafael så skeptisk på henne. — Folk i byen liker oss ikke, Dolores. De kommer ikke til å kjøpe noe fra oss.
— De liker ikke navnet vårt, svarte Dolores med et lite smil, — men de kommer til å elske brødet mitt. Ingen i denne byen kan motstå smaken av anis og brunt sukker når det er stekt i treovn.
De bygde en stor steinovn ute på tunet. Mateo hentet tørr eikeved fra skogen, mens Sofía og Tomas hjalp til med å pakke inn de ferske brødene i rene kledestykker.
Tidlig neste morgen gikk Mateo ned til byen med kurven full av nystekte pan de dulce.
I starten var folk nølende. Men duften av brødet som spredte seg gjennom gatene i San Miguel del Llano var uimotståelig. En eldre kvinne kjøpte ett brød av ren nysgjerrighet. Ti minutter senere kom hun tilbake og kjøpte tre til.
Innen middagstider var kurven tom.
I løpet av noen måneder var ryktet snudd. Folk som tidligere hadde ledd av Rafaels brev, sto nå i kø utenfor huset på åsen hver lørdag for å kjøpe brødet til «Doña Dolores». Bakeriet i byen, som en gang hadde kastet brevet i søpla, mistet kundene sine fordi ingen kunne måle seg med den kjærligheten og omsorgen Dolores la ned i deigen sin.
KAPITTEL 4: Bryllupet på åsen
Tre år etter at Dolores gikk opp bakken for første gang med sin lille tøykoffert, var det fest i San Miguel del Llano.
Det var ikke en overdådig fest med dyre lamper eller importert vin, slik de rike i byen arrangerte. Det var en fest bygd på arbeid, gjenreising og gjenfunnen verdighet.
Kirken i byen var fylt til siste plass. Prestens stemme ga gjenlyd mellom steinveggene da Rafael Arriaga og Dolores Castañeda sto foran alteret.
Rafael var ikke lenger en skygge av en mann. Han sto strak i ryggen, kledd i en ren, ny dress som han selv hadde tjent penger til. Ansiktet hans bar ikke lenger preg av desperasjon, men av dyp, urokkelig takknemlighet. Ved siden av ham sto Dolores i en enkel, hvit kjole som hun og Sofía hadde sydd sammen.
Da presten spurte om de ville ta hverandre til ektefeller, var svarene deres klare og faste.
Rett bak dem sto Mateo. Han var nå sytten år gammel, høy og stolt. Han bar ringene fram til alteret med tårer i øynene – ikke av sorg, men av ren glede over å se sin far smile igjen.
Etter seremonien samlet hele landsbyen seg på tunet utenfor Arriaga-huset. Huset var ikke lenger ødelagt. Taket var tett, veggene var nymalte i en varm hvitfarge, og hagen var fylt med fargerike blomster og duften av nybakt brød.
Don Rafael reiste seg fra bordet, løftet glasset sitt og så ut over forsamlingen – på barna sine som lo og danset, på naboene som nå så på dem med respekt, og på kvinnen som hadde reddet dem fra avgrunnen.
— For fire år siden trodde jeg at mitt liv var over, sa Rafael med en stemme som bar over hele tunet. — Jeg var en ødelagt mann som sendte et desperat rop om hjelp ut i verden, og verden svarte med å le av meg. Men Gud sendte meg ikke en fin dame fra byen eller rike penger. Han sendte meg en kvinne med harde hender og et gyldent hjerte.
Han snudde seg mot Dolores, tok hendene hennes i sine og klemte dem fast.
— Mennesker leter etter kjærligheten på fine steder, fortsatte han lavt. — Men den ekte kjærligheten finner man i ruiner, når noen kommer for å bygge et hjem sammen med deg fra ingenting.
Dolores smilte, la hodet sitt mot brystet hans, og mens solen sank bak fjellene i Jalisco, spredte en dyp, urokkelig fred seg over det huset som en gang var forlatt, men som nå var fylt av det sterkeste lyset på hele åsen.
