Dolores tok frem en liten pose med hvetemel, litt gjær og et stykke brunt sukker som hun hadde hatt med seg i sin egen veske fra bakeri La Estrella. Med øvde, rytmiske tak eltet hun deigen mot trebenken. Lukten av fersk deig fylte langsomt det kalde rommet.
Når natten falt på over San Miguel del Llano, spredte duften av nystekt, varmt brød og fersk bønnesuppe seg gjennom hele huset.
Rafael satt i hjørnet av stuen med hendene krummet over knærne. Han hadde ikke gredd håret på ukesvis, og skjegget var grått av støv og forsømmelse. Da Dolores kom inn med en dampende tallerken og satte den foran ham, så han opp på henne med et forvirret blikk.
— Hvorfor gjør du dette? hvisket han hest. — Folk i byen ler av oss. De kaller meg en tigger og deg for en stakkarslig jente uten skam.
Dolores satte seg på trekassen tvers overfor ham. Hendene hennes, ru og merket av varme ovner, hvilte rolig i fanget.
— Folk i byen har mett mage og varme senger, herr Rafael, svarte hun mildt. — De har råd til å le. Men latter metter ingen sultne barn, og den rydder ikke et knust hjem. La dem snakke. Gud ser hva vi gjør her inne, og det er alt som betyr noe.
Rafael så på tallerkenen, tok skjeen med skjelvende fingre og spiste sitt første skikkelige måltid på flere måneder. For første gang siden kona døde, rant tårene hans fritt – ikke i raseri, men i ren, bunnløs lettelse over at han ikke var alene i mørket lenger.
KAPITTEL 2: Muren i hjertet
Selv om de yngste barna langsomt begynte å søke mot Dolores – vesle Lucía krøp etter hvert opp i fanget hennes for å få trøst når hun hadde mareritt – nektet Mateo å gi etter.
Gutten gjorde alt for å gjøre livet vanskelig for henne. Han lot være å bære inn ved, han la skitne støvler på det nyskrubbede gulvet, og hver gang Dolores prøvde å snakke til ham, snudde han ryggen til og gikk ut på markene.
Byen var heller ikke nådig. Når Dolores gikk ned til torget for å kjøpe grønnsaker eller salt, hvisket kvinnene bak vinduslemmene.
— Der går hun som tok til takke med brevet fra søpla, sa bakerens kone hånlig. — Hvor desperat må en kvinne være for å oppdra fire unger for en ektemann uten en eneste peso?
Dolores hevet aldri stemmen. Hun handlet det hun trengte, ba kort i kirken, og gikk rett tilbake til det ødelagte huset på åsen.
Vendepunktet kom en regntung kveld i november.
En voldsom storm feide over Jalisco, og det møre taket over Arriaga-huset tålte ikke presset. Vannet begynte å strømme ned over soverommet der barna sov. Rafael var ute i skogen for å berge det fåtallet med kveg de eide, og bare Dolores og Mateo var i huset.
Da takbjelken over barnas seng ga fra seg et faretruende knak, nølte ikke Dolores et sekund. Hun kastet seg over lille Tomas og Lucía, løftet dem opp og bar dem ut i stuen mens tunge takstein og våt leire raste ned der barna nettopp hadde ligget.
Mateo, som hadde løpt inn for å hente lillesøsteren, stivnet i døren. Han så hvordan Dolores hadde skjermet søsknene med sin egen kropp. Ryggen hennes var dekket av våt gjørme og kutt fra skarp takstein, men hun holdt barna inntil seg og trøstet dem rolig.
— Er dere skadet? spurte Dolores med hese stemme, mens hun sjekket barna fra topp til tå. — Gikk det bra med dere?
Mateo sto igjen midt i rommet. Det kalde raseriet som hadde fylt brystet hans i to år, brast plutselig som en demning.
— Hvorfor reddet du dem? skrek gutten mens tårene strømmet nedover det skitne ansiktet hans. — Hvorfor bryr du deg om oss?! Vi har oppført oss som dyr mot deg!
Dolores reiste seg sakte opp, gikk bort til den unge gutten og la sin varme, ru hånd mot hans kalde kinn.
— Fordi dere ikke er dyr, Mateo, sa hun stilt. — Dere er bare barn som har savnet kjærlighet altfor lenge. Og jeg har mer enn nok å gi hvis du bare lar meg.
Mateo falt sammen mot skuldrene hennes og gråt som et lite barn for første gang siden morens begravelse. Dolores holdt ham fast i det lekkende huset, mens stormen raste utenfor.
KAPITTEL 3: Bakeriet på åsen
Etter den natten var familien Arriaga forandret for alltid.
Mateo begynte å hjelpe Dolores med alt. Han var den første som sto opp om morgenen for å fyre i ovnen, og han passet på sine yngre søsken med en helt ny stolthet. Rafael, som så forandringen i barna sine, begynte sakte å hente tilbake sin egen livslyst. Han reparerte taket, ryddet markene, og begynte igjen å jobbe som snekker i nærområdet.
