– Han gjør det for seg selv, sa Ana og reiste seg sakte. – Han har bestemt datoen, han har valgt maten, han har valgt fotografen, og han har valgt hvem jeg skal være. Ingen har spurt meg om hva jeg vil. Ikke en eneste gang.

Elena lo kort – en tørr, overbærende lyd.

– Herregud, Patricia, se på henne. Nå får hun sine ukentlige artist-nykker igjen. Ana, du er en ingeniør som liker å strikke på fritiden. Du er ikke en dramatisk helt i en telenovela. Diego er en velstående mann fra en god familie i Monterrey. Hva mer i all verden kan en jente som deg be om?

– En jente som meg? spurte Ana, og for første gang i sitt tjuefireårige liv senket hun ikke blikket. Hun så direkte inn i Elenas øyne. – Hva mener du med en jente som meg, Elena?

Elena rynket pannen svakt, overrasket over motstanden, men Patricia skjøt raskt inn:

– Slutt med dette tøyset, begge to! Ana, du skal prøve brudekjolen i kveld klokken syv. Diego kommer og henter oss. Og jeg vil ikke høre et eneste ord til om at du føler deg oversett. Du har hatt flaks, Ana. Mye mer flaks enn du fortjener.

Ana sa ingenting mer. Hun gikk inn på rommet sitt, lukket døren og låste den.

I hjørnet av rommet sto den gamle trekommoden hennes. Hun åpnet den nederste skuffen, der hun gjemte arbeidene sine – de fargerike shawlene, genserne og de nitid broderte ullstoffene hun hadde laget i skjul gjennom årene. Hun tok opp det prisbelønte broderte sjalet fra videregående, strøk fingrene over de tette, perfekte stingene og merket hvordan tårene endelig presset seg frem.

Doña Araceli hadde rett. Hun hadde vevd tepper for at andre skulle tråkke på dem. Men en tråd som kan knyttes, kan også klippes over.

Kapittel III: Skyggenes middag

Tre dager før bryllupet inviterte Diegos foreldre til en eksklusiv middag på en av de mest luksuriøse restaurantene i San Pedro.

Bordet var dekket med snøhvite duker, krystallglass som fanger det varme lyset fra lysekronene, og dyre blomsteroppsatser som luktet søtlig og dvelende. Diego satt ved bordenden i en skreddersydd mørkeblå dress. Ved siden av ham satt hans mor, Doña Beatriz, en kvinne hvis ansikt var glattet ut av så mange estetiske inngrep at hun knapt kunne vise et ekte uttrykk.

Patricia og Elena satt på den andre siden, ved siden av Ana.

– Vi har ordnet det slik at pressen fra sosietetsspaltene kommer til å stå utenfor kirken, sa Doña Beatriz og nippet til champagnen sin. – Det er viktig at alt ser ulastelig ut. Ana, min kjære, jeg ha lagt merke til at du har en tendens til å lute med skuldrene når du går. Det må du slutte med før lørdag. Vår familie lutere ikke.

– Selvfølgelig, Beatriz, skjøt Patricia raskt inn med et ydmykt smil. – Jeg skal passe på at hun står rett. Ana er bare litt nervøs.

Diego la sin tunge, gullebelagte arm rundt Anas stolrygg. Handen hans grep skulderen hennes med et stramt, eierskapelig trykk.

– Hun er ikke nervøs, mor, sa Diego og lo høyt mot forsamlingen. – Hun er bare overveldet. Det er ikke hver dag en liten jente fra vårt nabolag får sjansen til å tre inn i en verden som denne. Ikke sant, Anita?

Ana kjente kvalmen stige i halsen. Hun så på maten på tallerkenen sin – en kold, raffinert rett hun ikke hadde bedt om, og som hun ikke hadde lyst på.

Hun så på Elena. Søsteren satt og fiklet med telefonen sin under bordet, og et lite, hemmelig smil spilte om leppene hennes. Hver gang Diego snakket, løftet Elena blikket og ga ham et raskt, flammende blikk som ikke var beregnet på en fremtidig svoger.

Ana husket ordene fra Doña Araceli igjen. «Et smil laget av gift.»

Plutselig ringte Diegos telefon på bordet. Han kastet et raskt blikk på skjermen, rynket pannen og avbrøt samtalen med en gang. Men Ana, som satt rett ved siden av ham, rakk å se navnet som lyste opp i ett sekund før det forsvant:

«Elena – personlig natt.»

Det var som om rommet forsvant i et iskaldt vakuum. Lydene av klirrende glass, pratingen til Doña Beatriz og patrisias underdanige latter ble helt borte.

Ana så langsomt fra Diegos telefon over på søsteren sin. Elena merket ikke at Ana så på henne; hun var opptatt med å drikke av vinen sin med et tilfreds uttrykk.

Diego trodde han eide Ana. Elena trodde hun stjal ham. Og ingen av dem brydde seg om at Ana satt midt imellom dem og ble knust til støv.

Ana la stoffservietten sin rolig ved siden av tallerkenen.

– Jeg må gå på toalettet, sa she lavt.