“En uke før bryllupet gikk Ana for å se en pratmaker. Vennen hennes bare smilte. Og så falt blomsterpotten… På telefonskjermen ser Ana henne, iført en lyseblå kjole, håret flettet, og et helt ufortjent smil. Ved siden av henne klemmer Diego Cárdenas, hennes livslange partner, henne rundt hoftene som om han viser frem en nyinnkjøpt juvel. Fra tidlig alder bestemte Elena seg for at hun aldri skulle bli som alle andre. Ana, derimot, har alltid vært mild, sjenert og forsiktig. Hvis noen irriterer henne, senker hun blikket. Hvis de serverer henne kald kaffe, tar hun den. Hvis noe sårer henne, sier hun at det ikke er noe stort. Moren hennes, Patricia, har fortalt Ana siden hun var barn: “”Ana må lære av Elena. Hun vet virkelig hvordan hun skal åpne seg.
”” Ana prøvde. Hun lærer om ingeniørfag i systemet fordi moren sier det er en lovende karriere, selv om hun må bruke livet sitt på å studere matematikk, koding og eksamener. Det hun virkelig elsker, er veving. Fra ung alder kunne Ana tilbringe timer med tråder og tau, og lage sjal, gensere og ulldukker. På videregående vant hun en nasjonal turnering med et håndbrodert ullsjal. Ana kommer hjem med en grad. Patricia smilte knapt. “”Det er flott, datter, men det er til bestemor. Hun trenger noe seriøst.”” Siden da har Ana gjemt ullplaggene sine som om det var synd. Når Elena introduserer Ana for Diego, er Patricia nær ved å gråte av lykke. Diego er Anas eneste sønn fra en rik familie i Monterrey, han har sin egen leilighet, en ny lastebil,
en administrativ jobb og en sikkerhetsvakt som imponerer alle. Ana har så langt alltid vært mild og høflig. Hvis noe plager henne, sier hun at det ikke er noe stort. Ana, moren hennes, sa til Ana: «Du må lære av Elena. Hun vet virkelig hvordan hun skal åpne seg.”” Ana, derimot, er alltid mild, sjenert og forsiktig. Hvis noen irriterer henne, senker hun blikket. Hvis de serverte henne en kald kopp kaffe, ville hun ta den. Hvis noe sårer henne, sier hun at det ikke er noe stort. Moren hennes, Patricia, har fortalt Ana siden hun var barn: “”Ana må lære av Elena. Hun vet virkelig hvordan hun skal åpne seg.”” Ana prøvde. Hun lærte om ingeniørfag i systemet fordi moren hennes sa det var en lovende karriere, selv om hun måtte bruke livet sitt på å studere matematikk,
koding og eksamener. Det hun virkelig elsker, er veving. Fra tidlig alder kunne hun tilbringe timer med tråder og tau, og lage sjal, gensere og ulldukker. På videregående kunne hun bruke timer med tråder og tau, og lage sjal, gensere og ulldukker. På videregående smilte hun knapt. Ana kommer hjem med en grad. Patricia smilte knapt. “”Det er flott, datter, men det er til bestemor. Du trenger noe seriøst.”” Siden da har Ana, hennes eneste partner, tatt henne med til Diego, hennes eneste partner, han har sin egen leilighet, en ny lastebil, en administrativ jobb og en sikkerhetsvakt som imponerer alle. Ana, moren hennes, sa til Ana: «Anita, du er annerledes, Anita. Du er tørrSom dagens moderne kvinner Det sitatet skulle være et kompliment, men Ana etterlot et merkelig merke på Diegos bryst.
En kveld, foran Diegos venner, hadde Ana på seg en enkel kjole hun hadde sydd selv, med små broderier på ermene. Hun likte det veldig godt. Hun følte seg så vakker i den kjolen. Diego så på henne fra topp til tå og lo. —Ana ser ut til å ha misforstått. Det er bra for henne. Hun var allerede min brud, hun måtte lære seg å representere dem ved navn. Hun er min brud. Ana. Alt ved Diego høres ut som eiendom. En måned senere fridde ikke Diego til henne. Han kunngjør det bare. —Ana har bestemt seg for å gifte seg i desember. Ana er klar til å betale for alt. Ana følte seg frosset. —Har du bestemt deg? —Ja. Jeg snakket med foreldrene mine. Det var et stort bryllup. Vi betaler for alt. Patricia gråt da hun hørte nyheten. Elena begynte å sende henne ideer til kjoler, blomster, menyer, musikk og en fotograf. Ana prøver å smile, men hver detalj ved bryllupet er som en stein på brystet hennes. Den natten fikk ikke Ana sove. Mens hun gikk gjennom bildene fra jubileet, husket hun noe fra barndommen: en rødhåret, blåøyd kvinne og et gammelt hus ved et veikryss i byen. De kaller henne Doña Araceli. De sier hun er en profet. Året før hadde hun mistet ektemannen og tre døtre i et angrep, og så begynte hun å se ting ingen andre kunne se. Folk kom hjem til henne for råd, trøst og svar. Ana glemte aldri de ordene. Neste dag, uten å fortelle noen, tok hun bussen til det gamle nabolaget San Lorenzo
