“Hvor er Colin?”
“På brudgommens rom, nede i gangen.”
Jeg gikk mot den.
“Paige?” Laurel ringte.
Jeg snudde meg.
“Vil du at jeg skal gjeninnsette June i prosesjonen?”
Gjennom den delvis åpne døren til brudesuiten kunne jeg se den lavendelfargede kjolen.
“Jeg vet ikke ennå.”
For første gang den morgenen snakket jeg med full sikkerhet om hvor usikker jeg følte meg.
Kapittel 3 — Bare én dag
Colin sto foran et speil og rettet på slipset.
Hans forlover, Marcus, satt i sofaen.
Begge lo da jeg kom inn.
Colin snudde seg.
“Hei! Du skal ikke se meg før seremonien.”
“Marcus, kan vi få et øyeblikk?”
Noe i stemmen min fikk Marcus til å reise seg umiddelbart.
“Selvfølgelig.”
Han gikk forbi meg og lukket døren.
Colin smilte.
“Hva er galt?”
Jeg løftet telefonen.
“Har du endret seremoniplanen?”
Smilet hans forsvant.
“Hva?”
“Sa du til Laurel at June ikke lenger ville gå med meg?”
Han kastet et blikk på skjermen, så på meg.
“Paige, du misforstår.”
“Forklar da.”
Han sukket.
“June virket ukomfortabel med oppmerksomheten.”
“Hun har øvd på å gå ned midtgangen i seks måneder.”
“Barn ombestemmer seg.”
“Ikke uten grunn.”
Han justerte kragen.
“Hør, jeg snakket med henne. Ikke noe mer.”
“Hva sa du til henne?”
“At hun ikke trengte å delta hvis hun ikke var komfortabel.”
“Sa du til henne at familien din ville føle seg ukomfortabel med å se datteren min i seremonien?”
Colin stivnet.
For første gang sluttet han å tvinge frem et smil.
“Hun fortalte deg det?”
“Svar meg.”
“Paige, foreldrene mine er tradisjonelle.”
“Hva betyr egentlig det?”
“De er fra en annen generasjon. De har visse forventninger til bryllup og ekteskap.»
“Moren din ga June en bursdagsgave forrige måned.”
“Det er noe annet.”
“Hvordan?”
Han sukket.
“Du gjør dette til noe større enn nødvendig.”
Jeg stirret.
Han fortsatte.
“Jeg tenkte det ville være fint om seremonien fokuserte på oss. Ekteskapet vårt. Vår fremtid.”
“Juni er en del av vår fremtid.”
“Selvfølgelig.”
“Hvorfor utelukke henne da?”
“Hun er ikke utelukket. Hun skal til stede.”
“Ved barnebordet.”
Han unngikk blikket mitt.
Jeg flyttet nærmere.
“Du fjernet datteren min fra seremonien, satte henne bakerst, og slettet henne fra fotoplanen.”
“Det er praktiske ordninger.”
“Du fikk henne til å tro at jeg ikke ville ha henne ved min side.”
“Det har jeg aldri sagt.”
“Det var det hun forsto.”
“Da misforstod hun.”
Svaret hans kom så raskt at jeg nesten overså hva som skjedde.
Han la ansvaret på en elleveåring for å tolke ordene sine akkurat slik han hadde tenkt.
Jeg viste ham e-posten.
“Du sa til Laurel at June frivillig trådte til side og at jeg hadde sagt ja.”
Colin undersøkte meldingen.
“Du ble overveldet. Du jobbet sent hele uken, blomsterhandleren endret leveringstidene, og moren din ringte stadig angående sitteplasser. Jeg ordnet ting for deg.”
“Ved å være uærlig?”
“Ved å ta en avgjørelse.”
“Om datteren min.”
Uttrykket hans ble hardt.
“Paige, kan vi ikke krangle om dette nå?”
“Hvorfor?”
“Fordi vi skal gifte oss om førtifem minutter.”
“Da må du fortelle meg sannheten.”
Han kastet et blikk mot døren.
Etter noen sekunder satte han seg.
“Slutt.”
Jeg ventet.
“Foreldrene mine var ikke glade for at June fulgte deg.”
“Sa de faktisk det?”
“De syntes det var uvanlig.”
“Colin.”
Han gned seg i pannen.
“Jeg visste de kom til å stille spørsmål. Jeg ville ikke at i dag skulle dreie seg om ditt forrige ekteskap.”
Jeg slet med å tro på ham.
“Juni er ikke mitt forrige ekteskap. Hun er datteren min.”
“Jeg forstår.”
