“Paige?” Laurel, bryllupskoordinatoren vår, ringte. “Kan jeg få et øyeblikk? Vi må bekrefte den siste prosesjonen.”

Jeg kastet et blikk på den lavendelfargede kjolen.

Så i juni.

“Bli her hos tante Renee et øyeblikk, kjære.”

Min beste venn Renee satt ved vinduet og så på med et uttrykk jeg aldri hadde sett før.

Hun nikket.

Jeg reiste meg, glattet på brudekjolen min og åpnet døren.

“Laurel,” sa jeg, “jeg trenger seremoniplanen.”

Hun smilte.

“Selvfølgelig. Colin sendte den endelige versjonen på mandag.”

Mandag.

Samme dag som han snakket med June.

Kapittel 2 — Navnet som forsvant
Laurel ga meg en clipboard.

Et blikk på første side fikk magen min til å synke.

14:00 — Seremonien begynner.

14:04 — Blomsterjenta kommer inn: Harper.

14:06 — Bruden kommer inn alene.

Jeg leste den siste linjen to ganger.

“Alene?”

Laurel sjekket siden.

“Ja.”

“Hvor er June?”

Hun nølte.

“Colin sa at hun hadde bestemt seg for ikke å delta.”

“Hun bestemte seg aldri for det.”

Laurel så forvirret ut.

“Han sa dere hadde diskutert det sammen.”

“Det har vi ikke.”

Jeg bladde om.

Seremoniens sitteplan viste Colins foreldre på første rad.

Moren min og broren min satt på den andre siden av midtgangen.

June var ikke oppført.

Jeg fant henne endelig på mottaksskjemaet.

Bord tolv.

Barnebordet.

Bakerst, ved hagedørene.

Jeg møtte Laurel.

“Hvorfor er datteren min ved barnebordet?”

“Colin trodde hun ville være lykkeligere sammen med Harper og de andre.”

“Harper er åtte.”

“Ja.”

“Juni er elleve. Hun skal sitte sammen med meg på mottakelsen.”

Laurel presset leppene sammen.

“Jeg beklager, Paige. Jeg trodde du hadde godkjent disse endringene.”

Hun rakte etter telefonen sin.

“Jeg kan vise deg e-posten.”

Hun åpnet en melding fra mandag kveld.

Avsender: Colin.

Emne: Endelige justeringer av seremoni.

Jeg leste den i gangen.

Hei Laurel,

Paige og jeg diskuterte alt. June har bestemt seg for at hun heller vil delta som en fast gjest, så vennligst fjern henne fra prosesjonen.

Harper vil forbli blomsterpike, og Paige vil gå inn alene.

Vennligst juster sitteplasser og fotoplan. Paige har allerede mye å håndtere, så still eventuelle gjenværende spørsmål til meg.

Takk, Colin.

Jeg leste den igjen.

Så la jeg merke til den vedlagte fotoplanen.

Opprinnelig ba jeg om et bilde av oss tre rett etter seremonien.

Jeg hadde også bedt om en av June og meg som holder hender under hagebuen.

Begge manglet på den reviderte listen.

Det var fotografier av Colin og meg.

Fotografier med foreldrene hans.

Fotografier med hans yngre søster Beth og hennes familie.

Til og med et eget bilde av Colin med Harper.

Ingenting spesielt med June.

“Fjernet han fotografiene også?” spurte jeg.

Laurel sjekket skjermen sin.

“Jeg tror han sendte den reviderte timeplanen til fotografen.”

Magen min snudde seg.

Colin og jeg hadde vært sammen i tre år.

Han var førtien, drev et travelt bilverksted, og virket alltid pålitelig.

En vinter, da bilen min brøt sammen, hadde han kjørt førti minutter for å hente June på skolen.

Når hun ville sykle uten støttehjul, hadde han tilbrakt to lørdager med å løpe ved siden av sykkelen hennes.

I fjor vår hadde han tatt en ettermiddag fri for å gå på skolemusikalen hennes.

June hadde spart en plass til ham ved siden av meg.

Hun hadde til og med spurt om han ville at hun en dag skulle kalle ham pappa.

Han hadde sagt at hun kunne kalle ham hva som helst som føltes komfortabelt.

Det svaret fikk meg til å elske ham mer.

I hvert fall var det det jeg trodde.

“Laurel, hvem valgte Harper som blomsterpike?”

“Colin foreslo det mens vi ferdigstilte endringene.”

“Forklarte han hvorfor June ikke deltok?”

“Han sa hun var nervøs.”

“Nervøs?”

Laurel nikket.

“At hun ikke ville ha alles oppmerksomhet.”

Jeg husket at June øvde i gangen vår, telte skritt og lurte på når hun skulle smile da vi nærmet oss alteret.

Hun var ikke nervøs.

Hun var stolt.

“Kan du sende meg de e-postene?”

“Absolutt.”

“Og den opprinnelige timeplanen?”

Laurel åpnet en ny mappe.

Der var det.

Bruden eskortert av datteren, June.

Under den lå en jeg personlig hadde skrevet.

Mor og datter går inn sammen. Ingen separat brudeskorte.

Jeg tok det med fordi June var bekymret for å vite når hun skulle slippe hånden min.

Jeg husket at jeg forsikret henne: «Når du er klar, kjære.»

Nå hadde noen visket ut hennes rolle helt.

Laurel så bekymret ut.

“Jeg burde ha bekreftet alt direkte med deg. Beklager.”

Jeg ristet på hodet.

“Dette er ikke din feil.”

Ikke helt, i hvert fall. Hun hadde stolt på mannen som var i ferd med å bli min ektemann.

Det hadde jeg også.

Fra brudesuiten hørte jeg Renee le mykt av noe June sa.

Datteren min lot som om alt var normalt.

Prøver å ikke ødelegge bryllupet mitt.

Jeg leverte tilbake klippetavlen.