“Skolen skapte et miljø der en dekan følte seg komfortabel med å slå en stipendiat i full åsyn av seksti personer,” sa Arthur.

Stemmen hans inneholdt ikke raseri.

Det var tonen til en arkitekt som fordømmer en bygning med sprukne fundamenter.

“Mrs. Albright,” sa Arthur, og hevet stemmen litt.

Rådgiveren, som sto seks meter unna ved glassdørene, rykket til.

Hun tok tre nølende skritt fremover, hodet bøyd i dyp, kvelende ydmykelse.

“Ja, sir?” hvisket hun.

“Du så ham slå barnebarnet mitt,” sa Arthur.

“Og du snudde ansiktet bort fordi du var redd for å miste tildelingen som instituttleder.”

Fru Albright kunne ikke snakke.

Tårer samlet seg i øynene hennes, men det var ikke tårer av trass; de var tårene til en feiging som hadde blitt navngitt foran de hun hadde tilsyn med.

“Du skal levere din oppsigelse til styret innen klokken fem i dag,” sa Arthur til henne.

Fru Albright nikket én gang, skuldrene sank, og snudde seg tilbake mot administrasjonsfløyen uten et ord.

Arthur vendte oppmerksomheten tilbake til Paige.

Han knelte ned på grusen en gang til, uten å bry seg om jorden som presset inn i buksene, og plukket opp den revne lerretsvesken hennes.

Han hentet de løse sidene med leksene i kalkulus hennes.

Han rettet på de egeørede hjørnene på hennes slitte fysikkbok i pocket.

Han samlet de tre treblyantene hennes fra den våte mulchen, tørket dem tørre mot ermet, og la dem forsiktig i hånden hennes.

“Ble du ferdig med laboratoriearbeidet for i ettermiddag?” spurte Arthur.

Paige så ned på blyantene i håndflaten.

“Ja,” sa hun mykt.

“Jeg skrev det endelige korrekturet i går kveld ved kjøkkenbordet.”

“Da må vi sørge for at det blir sendt inn,” sa Arthur.

Han reiste seg, tok lerretsvesken hennes i venstre hånd og tilbød henne høyre arm.

Rektor Vance kastet seg frem for å holde den tunge messingdøren til hovedbygningen åpen for dem.

Paige så ikke på rektoren da hun gikk forbi.

Hun gikk gjennom dobbeltdørene til Oakridge Prep med hodet hevet, det røde håndavtrykket fortsatt tydelig over den lyse huden, armen hennes trygt lenket med bestefarens.

Elevene på trappene delte seg på midten, og skapte en bred, stille sti for dem gjennom storsalen.

Ingen hvisket.

Ingen lo.

Og da Paige Campbell gikk inn i fysikklaboratoriet for tredje time tjue minutter senere, var setet foran i rommet helt ledig og ventet på henne.