“Dette er uforanderlige, skrivbare kryptografiske hovedbokføringer speilet på tvers av tre uavhengige datasentre, Travis,” sa Arthur.

“Du kan ikke endre dem.”

Arthur stoppet opp, øynene smalnet litt.

“Og det kan ikke jeg heller.”

Et skarpt rop lød fra hovedinngangen.

Rektor Marcus Vance kom stormende ned betongtrappene så fort at han nesten snublet i sine egne polerte loafers.

Han hadde mobilen klemt mot øret med begge hender, slipset flagret over skulderen, ansiktet rødmende av skrekk.

“Travis!” Vance brølte, stemmen sprakk på stavelsen.

Sterling snudde seg rundt og grep rektorens arm.

“Marcus! Marcus, hør på meg, denne mannen har hacket våre interne servere—”

Rektor Vance dyttet Sterlings arm vekk med slik voldsomhet at dekanen snublet bakover ned i barken.

“Hold kjeft!” Vance skrek.

Han brydde seg ikke om at seksti studenter filmet ham.

Han brydde seg ikke om at tre foreldre lente seg ut av sine Range Rovers med åpen munn.

Rektor Vance mistet telefonen, snudde seg mot Arthur Campbell og bøyde hodet så lavt at haken hans berørte kragebeinet.

“Mr. Campbell,” sa Vance, stemmen skalv som et blad.

“Jeg beklager uten forbehold. Jeg var på telefonen med styrelederen vår i Chicago for tretti sekunder siden.”

Arthur så ikke på Vance.

Han holdt blikket på Sterling, som slet med å komme seg opp av jorden.

“Forklarte styrelederen situasjonen for deg, Marcus?” spurte Arthur.

“Ja, sir,” stammet Vance, fingrene skalv mot lårene.

“Han… Han informerte meg om at familiens stiftelse har den seksti millioner dollar store byggeobligasjonen for utvidelsen av campus.”

Vance tok et ujevnt åndedrag.

“Og at Vance-Campbell Global kontrollerer de proprietære programvarelisensene for alle administrative og forskningsinstitusjoner i dette distriktet.”

Arthur tok av seg lesebrillene og la dem pent tilbake i sølvetuiet.

“Har denne skolen en policy angående ansatte som angriper sytten år gamle jenter offentlig?” spurte Arthur.

Rektor Vance vendte seg mot Sterling med ren, uforfalsket gift i blikket.

“Dean Sterling er suspendert umiddelbart uten lønn,” kunngjorde Vance, stemmen hans bar til hvert hjørne av plassen.

“Marcus, du kan ikke gjøre det!” ropte Sterling og spratt seg opp, jord klamret seg til den skreddersydde jakken hans.

“Min bror—”

“Broren din ringte meg for tre minutter siden i hysterisk!” ropte Vance tilbake, og trådte rett inn i Sterlings ansikt.

“Firmaet hans mistet hoveddistribusjonslisensen for fire minutter siden!”

Vance pekte med en skjelvende finger mot hovedporten.

“Alle serverne selskapet hans driver har nettopp gått i svart, Travis! Bankene har allerede frosset kredittmulighetene hans!”

Sterling blunket, pusten hakket i brystet.

“Hva?”

“Du ødela din egen families virksomhet fordi du ville jukse med en AP-score for nevøen din!” Vance brølte.

“Gi meg masteradgangskortet ditt.”

Sterling sto lammet.

“Gi meg merket, Travis, ellers fjerner campus-sikkerheten det fra halsen din mens du ligger på denne betongen.”

To uniformerte campusvakter—menn som hadde hilst på Sterling hver morgen i fem år—steg av gangveien og flankerte dekanen.

Ingen av dem møtte blikket hans.

En av vaktene rakte ut hånden og tok av den svarte lærsnoren som holdt Sterlings masterpass.

Sterling kjempet ikke tilbake.

Armene hans hang slapt ned langs sidene som brukne greiner.

All den selvgode, utilnærmelige elegansen som hadde preget ham i tolv år, skrellet bort, og etterlot bare en redd, middelaldrende mann i en skitten jakke som sto på steinene.

“Nå fjern kjøretøyet ditt fra denne eiendommen,” befalte Vance.

“Du har ti minutter på å rydde portene før lokal politi kommer for å ta overfallsrapporten.”

Sterling så seg rundt på plassen.

Han så på varsity-løperne som hadde ledd av vitsene hans for ti minutter siden.

De hadde alle gått bakover på gresset, og unngikk blikket hans som om han bar på en smittsom sykdom.

Nevøen hans, Julian, hadde allerede sneket seg inn i bygningen gjennom sideutgangen for å unngå kameraene.

Sterling vendte blikket mot Paige.

Paige sto rakrygget ved bestefarens side, ryggen helt rett, de lyseblå øynene klare og stødig.

Hun skrøt ikke.

Hun hevet ikke stemmen.

Hun sa ikke et eneste slemt ord for å veie opp gjelden etter slaget.

Hun så bare på ham med den kalde, urokkelige tålmodigheten til en som visste at sannheten aldri var en mening.

Sterling sjanglet mot bilen sin.

Fordi de to svarte SUV-ene fortsatt holdt på støtfangeren hans, måtte han presse kroppen gjennom det smale gapet mellom frontskjermen og steinpilaren, og skrapte den dyre frakken mot den grove kalksteinen.

Han satte seg i førersetet, smalt igjen døren og rygget så vilt at dekkene hans skrek mot den fuktige asfalten.

Ingen vinket.

Ingen ropte farvel.

Portene lukket seg bak eksosrøret hans med et skarpt, siste smell.

På gårdsplassen sto førti tenåringer helt urørlige.

Rektor Vance vendte seg tilbake mot Arthur Campbell, tørket kaldsvetten fra pannen med et monogrammert lommetørkle.

“Mr. Campbell… vær så snill,” ba Vance mykt.

“Skolen hadde ingen kjennskap til dekan Sterlings individuelle handlinger.”