Graham så fra den ene mannen til den andre. “Mr. Kincaid?” Besøkende hørte ham knapt. Han stirret på Elias Turner. Walter Kincaid var nitten år da patruljen hans kom under ild i Central Highlands. Han husket forvirringen, den ødelagte radioen og den forferdelige smerten i høyre ben. Mest av alt husket han laglederen sin. Sersjant Elias Turner. Da Walter ikke kunne gå, bar Elias ham gjennom gjørma mens resten av troppen jobbet for å få dem begge i sikkerhet. På et tidspunkt hadde Walter bedt ham om å gå. Elias hadde nektet. “Du skal hjem, menig. Begge to er det.” Walter hadde gjentatt de ordene for seg selv i månedene med rekonvalesens. De hadde utvekslet brev i årevis etter at de kom hjem. Men etter hvert som familiene flyttet og livene deres endret seg,
ble korrespondansen sjeldnere. Det siste brevet Walter mottok kom fra et lite hus i Oakland. Da han prøvde å gjenopprette kontakten, hadde Elias flyttet. Noen tidligere forsøk på å finne ham hadde mislyktes. Walter hadde aldri glemt navnet sitt. Og Elias hadde aldri glemt den redde unge menig som stadig spurte om han noen gang ville gå ordentlig igjen. Walter rakte ut hånden. Elias rakte etter den. Så trakk Walter ham inn i en omfavnelse. Lobbyen forble stille. Et øyeblikk virket den veltede vognen og det spredte søppelet glemt. Walter trådte tilbake og så på kinnet til Elias. “Hvem gjorde dette mot deg?” Elias nølte. Graham beveget seg raskt fremover. “Mr. Kincaid, det har skjedd en misforståelse. Denne ansatte forstyrret mottakelsen av kundene våre, og jeg prøvde bare å opprettholde profesjonelle standarder.
» Walter snudde seg mot ham. “Jeg så deg dytte vognen hans.” Graham svelget. “Sir, jeg kan forklare.” “Kan du forklare kaffen i ansiktet hans?” Grahams munn åpnet seg. Ingenting kom ut. Walter så mot Nina. “Ble noen skadet?” “Mr. Turner var det,” svarte hun. “Jeg har tilkalt førstehjelp, og vi har bevart overvåkningsopptaket.” Walter nikket. “Takk.” Så vendte han seg mot Graham igjen. “Hva heter du?” “Graham Voss. Visepresident for salg.” “Hvor lenge har du jobbet her?” “Tre uker.” Walter studerte ham. “Tre uker.” Ordene var nesten en hvisking. Graham tvang frem et smil. “Mr. Kincaid, jeg forstår at du er her for å diskutere foretaksavtalen. Hvis vi kunne flytte oss opp, er jeg sikker på at vi kan legge dette bak oss.” Walter rørte seg ikke. “Vi skal ikke opp trappen ennå.
”
Lauren Price, Asterions juridiske direktør, dukket opp fra lederkorridoren. Hun hadde planlagt å møte Walter ved inngangen før kundepresentasjonen. “Mr. Kincaid,” sa hun og så på scenen, “er alt i orden?” “Nei, Lauren. Det er det ikke.” Graham tok straks et skritt mot henne. “Lauren, dette er et personalspørsmål. Vi bør diskutere det privat.” Walter så på ham. “Hvorfor privat?” Graham senket stemmen. “Fordi det kan skade selskapets omdømme.” Walter nikket sakte. “Er det det du er bekymret for?” Han snudde seg mot Lauren. “Vet Mr. Voss hvem jeg er?” Lauren så ukomfortabel ut. “Han vet at du representerer Kincaid Group.” Walter snudde seg. “Det er et av mine selskaper, Mr. Voss.” Graham nikket ivrig. “Ja, sir. Derfor har vi forberedt oss til denne presentasjonen.” “Men du vet ikke hva mitt forhold til Asterion er.
” Graham rynket pannen. Walter kastet et blikk mot den polerte veggen nær de eksklusive heisene. Der var et innrammet fotografi fra Asterions grunnleggelse, delvis skjult av en høy dekorativ plante. Den viste en håndfull ingeniører stående ved siden av to menn i forretningsskjorter. Walter pekte på den. “Lauren, kan du vise ham de originale stiftelsesdokumentene?” Lauren åpnet den slanke mappen hun hadde tatt med til møtet. Hun hadde forventet å diskutere selskapets eierstruktur som en del av Kincaid Groups foreslåtte ekspansjonsavtale. I stedet fjernet hun en sertifisert kopi av Asterions grunnleggelsesdokumenter. Graham kastet et blikk. Ansiktet hans forandret seg. Walter Kincaid hadde bidratt med den opprinnelige kapitalen til å etablere Asterion Systems i 1998. Han hadde vært med på å grunnlegge selskapet sammen med dets første sjefingeniør, men holdt seg bevisst unna offentlig ledelse mens ingeniørteamet bygde opp virksomheten. Hans investeringsfond hadde fortsatt selskapets kontrollerende stemmerett. Og Walter forble dens administrerende styreleder. Mannen Graham mente bare var en viktig kunde, var selskapets største investor, kontrollerende eier og den opprinnelige grunnleggeren bak kulissene. Walter snakket rolig. “Jeg bygde dette selskapet slik at folk kunne gjøre godt arbeid. Ikke slik at en mann med en fin tittel kunne kaste kaffe på noen som holder bygningen vår trygg.” Graham så på Lauren. Hun reddet ham ikke. Han vendte seg mot Walter. “Sir, hvis jeg hadde visst hvem du var…” avbrøt Walter. “Det er problemet.” Han tok et skritt nærmere. “Du visste ikke hvem som så på, så du viste oss hvem du er.”
