Graham Voss hadde begynt i Asterion Systems tre uker tidligere. Trettifire år gammel, skarpt kledd og rekruttert fra et konkurrerende teknologiselskap, hadde Graham blitt ansatt for å lede bedriftssalg. Han likte dyre dresser, polerte presentasjoner og ledere som gjorde andre nervøse. I sitt forrige selskap hadde han opparbeidet seg et rykte for å levere imponerende tall. Han hadde også etterlatt seg flere ansatte som husket temperamentet hans. Hans nye stilling kom med en betydelig lønn og en aksjeopsjonspakke som skulle begynne å opptjenes etter hans første år. Graham hadde til hensikt å klatre enda høyere. Den morgenen hadde hans assistent fortalt ham at representanter fra Kincaid Group, en av Asterions viktigste bedriftskunder, var forventet klokken ni. Kontoen kan åpne døren for en stor flerårig avtale. Graham ville ha alt perfekt.
“Ingenting i lobbyen,” sa han til teamet sitt. “Ingen esker, ingen leveranser, ingen vedlikeholdsvogner. Jeg vil ikke at stedet skal se ut som en lasterampe.” Klokken 08:42 var Elias i ferd med å avslutte en sikkerhetsopprydding nær inngangen. En bud hadde ved et uhell mistet en vannbeholder på marmoren, og Elias hadde tatt med seg vognen sin for å tørke området før noen skled. Han hadde satt opp et gult advarselsskilt ved siden av det våte gulvet. Tre minutter til, og jobben ville vært gjort. Men Graham kom ut av heisene tidlig. Han stoppet i det øyeblikket han så vognen. “Hva i all verden gjør den her?” Elias rettet seg opp. “Bare rydder opp etter et søl, sir. Jeg er ferdig om et minutt.” “Et minutt?” Graham sjekket klokken sin.
“Vet du hvem som kommer gjennom de dørene?” “Nei, sir.” “Selvfølgelig gjør du ikke det.” Flere ansatte senket farten nær resepsjonsdisken. Graham la merke til dem. I stedet for å senke stemmen, snakket han høyere. “Dette er akkurat problemet med dette selskapet. Folk blir komfortable. De glemmer hvem som faktisk er ansvarlig for å bringe penger inn døren.” Elias holdt en hånd på vognen. “Jeg forstår, sir. Men gulvet var vått. Noen kan ha falt.” Graham lo kort. “Da flytter du vognen din og lar noen viktige gå gjennom.” Elias begynte å trekke den til side. Det burde ha avsluttet konfrontasjonen. Det gjorde det ikke.
Graham stilte seg rett i veien for Elias. “Se på meg når jeg snakker til deg.” Elias stoppet. “Jeg ser på deg, sir.” “Ikke vær smart.
” “Jeg prøver ikke.” Grahams blikk falt på militærnålen som hang ved siden av Elias’ ID. “Hva skal det forestille? En slags medalje?” “Enhetsnål, sir. Fra mine dager i hæren.” Graham smilte lurt. “Vel, dette er ikke hæren. Ingen her bryr seg om hva du gjorde for førti år siden.” En ung ansatt nær resepsjonen senket blikket. Elias kjente fingrene stramme grepet rundt vognhåndtaket. Et øyeblikk husket han gjørmete jungeljord, en radio som ropte om hjelp, og vekten av en annen ung soldat over skuldrene. Han skjøv minnet bort. “Jeg vet hvor jeg er, sir.” “Da får du oppføre deg som det.” Graham løftet den ferske kaffen han hadde tatt med fra executive-loungen. Elias så bevegelsen. Han trodde Graham pekte mot servicekorridoren. I stedet kastet Graham med vilje kaffen i ansiktet på Elias.
Varmen traff høyre kinn og kjeve. Elias rykket tilbake, gispet. Noen ropte. Før han rakk å komme seg, grep Graham vognen og veltet den på marmoren. En metallbøtte spratt over gulvet. “Nå har du et skikkelig rot å rydde opp.” Lobbyen ble stille. Ved sikkerhetsskranken reiste Nina Calder, morgenvaktmesteren, seg fra stolen. “Mr. Voss, han trenger førstehjelp.” Graham snudde seg mot henne. “Hold deg unna dette, Nina. Jeg har et ansattproblem.” Nina rakte likevel etter skrivebordstelefonen. Elias presset en ren klut fra lommen mot kinnet. Ansiktet hans brant. Uniformen hans var gjennomvåt. Vognen hans lå veltet. Han kunne føle førti par øyne på seg. En tanke hindret ham i å si det han ville si. Owen skal opereres neste uke. Hvis Elias mistet jobben i dag, hvordan skulle han forklare det til den lille gutten? Hvordan skulle han fortelle ham at bestefar hadde valgt stoltheten hans fremfor dekningen han trengte? Så Elias bøyde seg ned. Han plukket opp en plastflaske. Så en håndfull tørkepapir. Hendene hans skalv. Graham så på med et tilfreds uttrykk. “Ser du? Var det så vanskelig?” Elias svelget. Han rakte etter en ny flaske. Så stoppet han.
