I vuggen ved siden av henne lå den lille sønnen hennes, Mateo. Han var en sunn gutt med store, nysgjerrige øyne som ofte smilte mot verden.
Nede i hagen gikk Gabriel Sandoval og pratet i telefonen. Han hadde brukt de siste månedene på å hjelpe Valeria med å gjenopprette sitt eget designfirma, Valeria Ríos Estudio. Hun hadde allerede overtatt ansvaret for restaureringen av flere historiske bygninger i sentrum av Mexico By – prosjekter hun alltid hadde drømt om å gjøre, men som Rodrigo nekter henne å røre.
Rodrigo Ríos var i ferd med å sone en dom på tolv år i et føderalt fengsel. Hans mors eiendeler var beslaglagt for å dekke de enorme gjeldsforpliktelsene, og navnet Ríos var nå et synonym for bedrageri og maktmisbruk i byens finansverden.
Gabriel la fra seg telefonen og gikk opp trappene til altanen. Han bar på to kopper med fersk meksikansk kaffe.
– Hvordan har kunstneren det i dag? spurte han med sitt varme, rolige smil.
– Hun har det bra, Gabriel, sa Valeria og tok imot koppen. – For første gang i mitt liv føler jeg at jeg puster med mine egne lunger.
Gabriel så på lille Mateo som sov søtt i vuggen sin.
– Han likner på deg, Valeria. Han har det samme motet.
– Han har motet fordi han ble reddet av en god mann, sa Valeria lavt og så på Gabriel. – Jeg takket deg aldri ordentlig for at du kom tilbake for meg den natten.
Gabriel rystet sakte på hodet.
– Du reddet meg først, Valeria. I en verden der alle søker makt og penger, stoppet du i regnet for å holde en ukjent mann varm. Det du ga meg den natten var ikke bare livet mitt tilbake. Du ga meg troen på at menneskelig godhet alltid vil overvinne mørket.
Valeria så utover Coyoacán, hvor solen var i ferd med å gå ned og farge himmelen i nyanser av gull og lilla. Det var ingen pansrede biler her. Ingen frykt. Ingen stengte dører.
Hun la sin hånd over Gabriels, og sammen så de natten senke seg over byen – ikke lenger som et skjulested for smerte, men som et løfte om en ny og trygg morgen
