En gravid kvinne kjører bil sammen med en bevisstløs tigger til sykehuset. Og da hun kom ut av herskapshuset neste morgen, var hun fullstendig sjokkert.

Rodrigo spratt opp fra stolen så voldsomt at kaffekoppen veltet.

– Hva i helvete… Valeria?! Hva gjør du her? Og hvordan våger du å bryte deg inn på mitt kontor?!

Doña Rebeca gispet høyt og stoppet rystet opp.

– Sikkerhet! ropte Rodrigo mot døren. – Kast ut denne galne kvinnen umiddelbart!

– Sikkerheten i denne bygningen rapporterer til meg fra og med klokken ni i morges, Señor Ríos, sa Gabriel rolig og gikk bort til enden av bordet. Han la en tung lærveske på marmorplaten.

Rodrigo myste mot mannen i den mørkeblå dressen. Han dro kjennsel på ansiktet, men klarte ikke å plassere det med det samme.

– Hvem er du? En av hennes nye elskere? ropte Rodrigo hånlig. – Du vet ikke hva du blander deg inn i!

– Mitt navn er Gabriel Sandoval, sa han lavt.

Styrerommet ble helt stille. Rodrigos advokat, Perales, ble merkbart blek og slapp pennen han holdt i hånden.

– S-Don Gabriel… stammet Perales. – Vi… vi visste ikke at De ville komme personlig. Vi trodde De var bortreist.

– Jeg var opptatt med å overleve et attentat på Toluca-veien, sa Gabriel coldt og så Rodrigo rett i øynene. – Et attentat som ble reddet fordi en modig kvinne nektet å brenne sin egen menneskelighet, selv når ektemannen hennes oppførte seg som et dyr.

Rodrigo svelget tungt. Han så fra Gabriel til Valeria, og så tilbake igjen. Minnet om den uidentifiserte tiggeren fra kvelden før begynte å falle på plass i hans panikkslagne hjerne.

– Det… det er umulig, stammet Rodrigo. – Du… du var uteliggeren?

– Jeg var en mann i nød, Rodrigo. Og din kone reddet livet mitt. Mens du beordret føreren din til å kjøre over meg, og deretter kastet din gravide kone ut på gaten i øsende regn.

Kapittel IV: Oppgjørets time

Gabriel vinket til advokat Alarcón, som la en tykk bunke med dokumenter foran Rodrigo.

– Dette er tre ting, Rodrigo, sa Gabriel med en stemme som skar gjennom rommet som et blad.

– For det første: Sandoval Grupo Financiero kaller inn samtlige lån til Ríos Corp med umiddelbar virkning. Du har tjuefire timer på deg til å betale femhundre millioner pesos. Hvis ikke, overtaker vi alle aksjene dine, inkludert denne bygningen og villaen din i Bosques de las Lomas.

Rodrigo sank ned i stolen.

– Du… du kan ikke gjøre det… Det vil ruinere meg!

– Det er allerede gjort, sa Gabriel tørt. – For det andre: Skatteetaten og Riksadvokaten har nettopp mottatt dokumentasjon på at du har forfalsket Valerias signatur for å overta hennes 40 prosent av selskapet for tre år siden. Dette utgjør grovt bedrageri og dokumentfalsk. Politiet venter på deg i lobbyen i første etasje.

Doña Rebeca skrek høyt og tok seg til brystet.

– Rodrigo! Gjør noe! Ropte hun desperat. – Dette er en felle!

Valeria tok et skritt frem. Hun så ned på mannen som i fem år hadde brutt henne ned, stein for stein, helt til hun trodde hun var intet verdt.

– Og for det tredje, Rodrigo, sa Valeria med en klar og stødig stemme. – Du vil aldri få røre barnet mitt. Advokat Alarcón har allerede levert begjæring om full foreldreansvar og et besøksforbud som trer i kraft umiddelbart. Du kalte meg en dekorasjon. Du trodde at penger ga deg retten til å eie min sjel. Men i dag tar jeg alt mitt tilbake.

Rodrigo så på henne. For første gang siden de møttes, var det ikke sinne i øynene hans. Det var ren, ufortynnet frykt. Han så at den ubeskyttede jenta fra Del Valle var borte. Foran ham sto en mor som hadde sett avgrunnen og kommet seirende ut på den andre siden.

– Valeria… snakket han lavt, nesten skjelvende. – Vær så snill… vi kan snakke om dette. Tenk på familien vår…

– Du ødela familien kvelden du slo meg foran gjestene dine, Rodrigo, sa hon kaldt. – Og du besseglet din egen skjebne kvelden du ba føreren din om å la et menneske dø i regnet.

Dørene til styrerommet åpnet seg igjen. Denne gangen var det fire føderale politibetjenter som trådte inn.

– Rodrigo Ríos? Spurte den fremste betjenten. – Du er under arrest for grovt bedrageri, skatteunndragelse og forsøk på uaktsomt drap. Du har rett til å forholde deg态 taus.

Mens håndjernene klikket rundt håndleddene til Rodrigo, snudde Valeria seg bort. Hun trengte ikke å se ham bli ført ut. Hun trengte ikke å høre Doña Rebecas desperate rop eller se Camilas panikkslagne forsøk på å gjemme seg bak kontormøblene.

Kapittel V: En ny morgen

Seks måneder senere sto Valeria på altanen til et lite, vakkert hus i Coyoacán. Huset var ikke storslått eller pansret som villaen i Bosques de las Lomas, men det var fylt med lys, blomster og lydene fra et ekte hjem.