“Jeg foreslår at du holder den sendingen gående,” sa Arthur stille til henne.
“Hver eneste ramme av det opptaket vil bli ført inn i en bevisliste innen klokken ni i morgen tidlig.”
“Hvem tror du at du er, gamle mann?” snappet Clarissa, ansiktet hennes ble rødt.
“Sikkerhet!”
Kjøpesentervakten som hadde gått tidligere jogget nå bort, ivrig etter å se nyttig ut for arvingen.
“Frøken Vance, er det et problem her?” spurte vakten, og pustet etter luft.
“Denne fyren plager oss,” sa Clarissa og pekte med en akrylnegl mot Arthur.
“Få ham ut av kjøpesenteret med en gang.”
Vakten snudde seg mot Arthur, la en hånd på verktøybeltet sitt.
“Sir, du må bli med meg til sikkerhetskontoret.”
Arthur rørte seg ikke en tomme.
“Betjent,” sa Arthur med en stemme som skar som iskaldt stål, “før du rører ermet mitt, ring eiendomsforvalteren din, Marcus Keller.”
Vakten blunket, forskrekket.
“Si til Keller at Arthur Sterling står ved den nordlige rotundafontenen og trenger at overvåkningsharddiskene for de siste førti minuttene bevares umiddelbart.”
Vaktens hånd falt fra beltet.
“Keller?”
“Marcus Keller,” gjentok Arthur rolig.
“Hans kommersielle leiekontrakt for hele dette anlegget skal fornyes gjennom mitt holding-syndikat om fjorten dager.”
“Ring ham.”
Vakten tok radioen av skulderen med skjelvende fingre og trådte tilbake inn i mengden.
Clarissa himlet med øynene, men stemmen mistet en liten del av selvtilliten.
“Du bløffer,” sa hun.
“Ingen eier dette kjøpesenteret bortsett fra den regionale stiftelsen.”
“Delaney,” sa Arthur, og ignorerte jenta fullstendig.
“Tok hun noe av deg, bortsett fra håret ditt?”
Jeg så ned på flisene.
“Hun tråkket på morens medaljong da de dyttet meg ned.”
Arthur så ned og så den lille sølvovalen presset inn i fugemassen.
Han bøyde seg ned, plukket opp de knuste sølvbitene og la dem i lommen.
“La oss gå til bilen,” sa han.
“Vi er ikke ferdige her!” ropte Clarissa etter ham, ydmyket over at publikum så henne bli ignorert.
“Tror du at du bare kan gå fra meg?”
“Pappa inngikk nettopp en åttesifret distribusjonskontrakt med Horizon Studios i går!”
Arthur stanset rett ved glassdørene.
Han snudde ikke hele kroppen, bare hodet.
“Nei, Clarissa,” sa Arthur stille.
“Faren din har levert et bud på distribusjonsrettighetene.”
“Jeg er mannen som signerer det.”
Kjøpesenterkorridoren ble helt død.
Ikke en eneste hvisking kom fra de femti tenåringene som sto rundt fontenen.
Chloe senket sakte telefonen.
Tyler så på Brett, og begge tok to raske skritt bakover inn i klesstativene i varehuset.
Arthur åpnet døren for meg, hånden hans var mild på ryggen min mens vi gikk ut i den kjølige kveldsbrisen.
Den svarte Cadillacen ventet, sjåføren sto i giv akt ved bakdøren.
“Gå inn, kjære,” sa Arthur.
“Vi har noen telefonsamtaler å ta.”
Vi satt i skinnsetene mens sjåføren kjørte ut i motorveitrafikken.
Hendene mine sluttet fortsatt ikke å skjelve, og den kalde luften fra luftventilen stakk i den skallede flekken på siden av hodet.
Arthur ga meg et rent lommetørkle og en flaske vann.
Han tok opp telefonen fra lommen og trykket på en enkelt kontakt på høyttaler.
Telefonen ringte to ganger før en kvinnestemme svarte.
“Arthur? Du skal lande i Ohio.”
“Jeg er i Ohio, Evelyn,” sa Arthur.
“Koble meg til juridisk avdeling og få Nathan Vances fil på skjermen din med en gang.”
“Nathan Vance? Anbudet i forsyningskjeden i Midtvesten?”
“Det er den,” sa Arthur.
“Han har en datter som heter Clarissa.”
“Hent standard karakter- og ansvarsbestemmelser fra den foreløpige klausulen.”
“De er rett her,” sa Evelyn, papirene raslet i den andre enden.
“Paragraf 14, underavsnitt B.”
“Enhver offentlig handling av grov moralsk fordervelse, hatfull atferd eller uprovosert angrep som involverer hovedpersonene eller deres nærmeste pårørende, ugyldiggjør offeret uten kur, punktum.”
“Utkast oppsigelsesbrevet,” sa Arthur.
“Lever det til Nathan Vances personlige rådgiver innen klokken syv i kveld.”
“Forstått,” svarte Evelyn uten å nøle.
“Noe mer?”
“Ring Dean Holbrook ved Oakridge Academy på min direkte linje.”
“Si til ham at jeg trekker tilbake Sterling Foundations fond for den kommende kunstfløyen, med mindre et hastedisiplinærpanel samles før klokken åtte i morgen tidlig.”
“Med en gang, Arthur.”
Linjen ble brutt.
Jeg så på onkelen min i bakspeilet.
“Onkel Artie,” hvisket jeg.
“Håret mitt vokser ikke ut igjen før eksamen.”
Han rakte over og tok den kalde hånden min i sin.
“Håret ditt vil vokse ut igjen, Delaney,” sa han bestemt.
“Det som ikke vil vokse ut igjen, er ryktet deres.”
Klokken halv åtte den kvelden satt moren min ved det lille kjøkkenbordet vårt og gråt mens hun berørte kantene på kuttet.
Hun ville ta kjøkkensaksen og jevne ut resten av håret mitt slik at det så ut som en pixie-klipp.
“Nei, mamma,” sa jeg og så i speilet i gangen.
“La det være akkurat slik.”
“Hvorfor, baby?” spurte hun og tørket de røde øynene.
“Fordi de gjorde det med vilje,” sa jeg til henne.
