Motoren i den svarte Cadillacen slo seg av rett ved fortauskanten.

Clarissa snudde seg ikke engang for å se.

Hun var for opptatt med å sjekke refleksjonen sin på telefonskjermen, sjekke vinkelen på direktesendingen vennen Chloe kjørte.

“Fikk du med deg delen der hun ba?” spurte Clarissa og kastet håret over den ene skulderen.

“Har hvert sekund,” sa Chloe og tygget tyggegummien så høyt at det ga gjenklang i sirkelen.

“Over fire hundre mennesker ser på allerede.”

De to guttene som hadde holdt armene mine fast, slapp taket og trådte tilbake, tørket håndflatene på dongerijakkene sine.

De het Brett og Tyler.

Bretts far solgte luksusimporter utenfor motorveien; Tylers mor ledet det regionale reguleringsrådet.

De hadde vokst opp med troen på at det Clarissa Vance ba dem om å gjøre, automatisk var lovlig.

Jeg ble stående på knærne et øyeblikk fordi venstre ankel hadde sovnet under Bretts støvel.

Min lyse hud føltes sår der ståltennene på klipperen hadde bitt for nær.

En tust av det bleke håret mitt satt fast foran på den falmede kordfløyelsjakken min.

“Reis deg fra gulvet, Delaney,” ertet Clarissa, og dyttet den slitte joggeskoen min med tåen på designerloaferen sin.

“Du lager en scene offentlig.”

Folkemengden rundt oss talte nå minst femti.

Foreldre som holdt myke kringler, ekspeditører fra skobutikken, jenter fra Oakridge Academy med isede matcha-kopper.

Ikke én person hadde satt seg mellom de klipperne og hodet mitt.

Ikke én voksen hadde fortalt Clarissa Vance at hun gikk over streken.

Så svingte de tunge glassdørene til kjøpesenterets inngang opp.

Lyden av lærsåler mot polert granitt var skarp og jevn.

En mann i en koksgrå skreddersydd dress gikk gjennom døråpningen uten å se på katalogen eller butikkfasadene.

Han hadde ikke et følge, og han bar ikke en telefon i hånden.

Han hadde på seg et sølvur som fanget taklyset, og håret hans grånet ved tinningene.

Kjeven hans var satt i nøyaktig samme sta linje som min avdøde bestefars.

Han het Arthur Sterling.

For resten av verden var Arthur president og administrerende direktør for Vanguard Horizon Studios i Burbank.

Han var mannen som bestemte hvilke franchiser verdt fire hundre millioner dollar som skulle finansieres og hvilke som ble begravet.

For meg var han onkel Artie, som sendte håndtegnede bursdagskort hver oktober og betalte for min mors astmabehandlinger gjennom en privat fond.

Han hadde fløyet inn på den regionale flyplassen for tretti minutter siden for å ta meg med ut på billige burgere før debattturneringen min i morgen.

Arthur stoppet tre skritt utenfor sirkelen av videregåendeelever.

De mørke øynene hans sveipet først over gulvet.

Han så hauger av blekt blondt hår spredt over den polerte steinen.

Så så han den rå, taggete flekken over øret mitt der Clarissa hadde revet bladene gjennom.

Ansiktet hans vred seg ikke i raseri.

Det var det som fikk folk i styrerommene til å skremme seg rundt ham—han hevet aldri stemmen når han var i ferd med å ødelegge noen.

“Delaney,” sa Arthur mykt.

Jeg reiste meg sakte, børstet av knærne på jeansene mine.

“Onkel Artie,” svarte jeg.

Clarissa snudde seg med et irritert stønn og så ham opp og ned.

Hun så en eldre mann i en enkel grå dress uten logoer på slaget.

I hennes øyne var alle som ikke viste frem et synlig merke noen hun kunne avfeie.