Sonias ansikt blir hardt.

Betjenten lyttet uten å avbryte ham. Dette skremte ham. Hun kunne kjempe mot en støyende vantro. Stille dokumentasjon var enda verre.

Et team med ambulansearbeidere kom for å hente meg, men jeg nektet å bli transportert før de bekreftet at området rundt bassenget var helt stengt. Elena ble ved siden av meg, en hånd hvilte nær skulderen min.

“Du trenger ikke bevise noe,” sa hun.

“Jeg vet det,” hvisket jeg. “Men de fortsetter å satse på at kvinner er for redde til å fullføre setningene sine.”

Blikket hans har myknet.

Álvaro hørte det. Han så bort, kjeven stram.

Politiet spurte om Elvira.

Marta oppga navnet: Elvira Casals, tjueto år gammel, danser, ansatt til bildene fra prøvene.

En agent konsulterte listen over arrangementsansatte.

“Hun står ikke på listen.”

“Hun ble tatt bort,” sa Hugo.

Agenten så på Sonia. “Av hvem?”

Sonia krysset armene. “Jeg har ikke ansvar for alle midlertidige kunstnere.”

Marta snudde seg brått og gikk mot garderobene bak baren.

Sonia ropte: «Stopp henne!»

Ingen gjorde det.

Marta kom tilbake med en liten sølvfarget dansesko, pakket inn i et håndkle. En av flensene var revet. En bit reflekterende tape var festet til sålen.

“Jeg beholdt den,” sier hun, gråtende. “Jeg visste ikke hvorfor. Jeg visste bare at det var galt. »

Álvaro tar et skritt tilbake.

De blå blinkende lysene fra ambulansen blinket mot villaens vegger.

Offiseren snakket på radioen sin og ba om søk etter Elvira Casals og bevaring av alle bildene av serviceportene.

Det var da DJ-en, som hadde vært stille hele kvelden, rakte opp hånden.

“Jeg kopierte videostrømmen fra kameraet.”

Alle snudde seg.

Han så livredd ut.

“Sonia ba meg slette fallet fra gjentakelsen,” sa han. “Men jeg kopierte den.”

Sonia mumlet, “Din idiot.”

DJ-en åpnet laptopen sin.

På skjermen gikk Elvira over den lyse, fuktige bakken, iført en blomsterkrans.

Så sa en stemme: «Igjen. Få fallet til å se tilfeldig ut. »

Del 7: Stemmen bak prøven

Videoen viste ikke Elviras fall på en spektakulær måte.

Det gjorde ting verre.

Hun trakk seg tilbake, akkurat som det sto på veikartet. Hælen hans glapp. Hendene hans spredte seg. Folkemengden kollapset. Folk kom løpende, ikke av angst, men av irritasjon.

Sonias stemme ble hørt først.

“Slå av kameraet. Ikke fra denne vinkelen.”

Så ble en annen stemme hørt utenfor skjermen.

En manns stemme.

“Hvis Álvaro nekter kontrakten, vil krasjet løse alt.”

Álvaro forble helt urørlig.

Politibetjenten satte videoen på pause. “Kjenner du igjen den stemmen?”

Sonia sa: «Nei.»

Álvaro gjorde det.

Jeg så ham før han snakket.

“Min agent,” sier han. “Rafael Manso.”

Publikum eksploderte av glede.

Rafael Manso hadde blitt hele natten i nærheten av VIP-loungen, kledd i en beige linkjole, med et glass i hånden som han ikke engang hadde rørt. Han hadde sett Sonia slå meg. Han hadde sett bevisene komme frem. Han hadde sett Álvaro ta kronen fra meg.

Og han hadde ikke sagt noe.

Alle øyne vendte seg så mot ham.

Rafael smilte. “Ordene mine er tatt ut av kontekst.”

Álvaro nærmet seg ham. “Hvilken kontrakt?”

Rafaels hals beveget seg.

“Eksklusivitetskontrakten,” sa Sonia, rasende. “Den du nektet å signere av sentimentalitet.”

Álvaro så på dem i retur. “Så du iscenesatte en ulykke?”

Rafael løftet hendene. “Det var ikke en ulykke. Et trykkpunkt. En skrekk. En mediekrise. Forsikring. Medfølelse. Du kom til å komme sterkere ut. »

Álvaro så syk ut.

“Og Elvira?”

Rafaels smil forsvant.

Sonia svarte for ham: “Et problem med gjentakelse.”

Marta kastet seg over henne, men Hugo grep forsiktig armen hennes.

Betjenten beordret Rafael til å overlevere telefonen sin. Han nektet. En annen betjent nærmet seg.

Rafael regarda Álvaro.

“Du skylder meg karrieren din.”

Álvaros stemme var kald.

“Nei. Jeg skylder deg en uttalelse. »

Han vendte seg mot politiet.

“Jeg vil vitne.”

Ambulanseteamet la meg endelig på båre. Mens de bandt meg, så jeg på Sonia.

Hun så ikke lenger på Álvaro.

Hun så på meg.

Fordi hun forsto den grusomste delen for henne.

Hans perfekte felle hadde feilet, ikke fordi en mektig person hadde avslørt ham, men fordi en gravid kvinne nektet å ta sjansen.

Del 8: Jorden blir en advarsel

Elvira ble funnet før soloppgang.

Hun var på en privat klinikk utenfor Sant Josep, registrert under falskt navn, med en forstuet ankel, såret stolthet og et vennlig dokument som hun hadde blitt tvunget til å signere før hun fikk riktig behandling.

Hun trodde ingen ville tro henne.

Så så hun videoen min.

Ikke Claras polerte tang.

Ikke politiets bevis.

De skjelvende bildene av øyeblikket etter slaget, da jeg lå på det våte, lyse gulvet, gråt av raseri og sa: «Jeg rører meg ikke før noen slår det av.»

Elvira kom med sin uttalelse samme morgen.