Hun sto foran den, den hvite blazeren glitret under de lilla lysene, en hånd presset mot håndtaket.

“Dette er privat eiendom for et arrangement,” sa hun.

Álvaro blunket ikke. “En kvinne ligger på bakken. Panelene er våte. Flytt deg. »

“Her gir vi ikke ordre.”

“Nei,” sier han. “Men politiet gjør det.”

Det var da Sonias selvtillit falt.

Langt ifra.

Bare i munnviken.

Men jeg så ham, og Hugo også.

Elena hjalp meg å legge meg ned på et tørt teppe som noen hadde dratt fra inngangen til baren. Hver bevegelse skremte meg, ikke på grunn av smerten, men fordi bakken virket levende under meg, gled og blinket.

“Beklager,” sa Hugo, og knelte ved den tørre kanten. Jeg skrev den. Først nektet jeg. »

“Så hvorfor ble den installert?” spurte jeg.

Ansiktet hans ble rødt av skam.

“Fordi Sonia sa at jeg aldri skulle jobbe på Ibiza igjen. Og fordi noen andre godkjente den endelige oppsettet. »

“HVEM?”

Før han rakk å svare, gikk Álvaro til døren til hytta og tok frem telefonen.

“Jeg ringer nødetatene.”

Sonia hvisket noe til en av vaktene.

Vakten nølte.

Så flyttet han seg bort fra henne.

Dette lille sviket så ut til å sjokkere henne mer enn bevisene.

En kvinne fra cateringteamet dukket opp med en bunt nøkler. “Jeg har servicenøkkelen.”

Sonia snudde seg. “Marta, nei.”

Martas hånd skalv. “Jeg så den første ulykken.”

Publikum frøs.

Álvaro så på henne. “Hvilken første ulykke?”

Marta låste opp døren til hytta.

Inne var det verken champagnekjeller eller plantekasser.

Inne var det en midlertidig elektrisk transformatorstasjon, våte kabler hevet på plastkasser, skjøteledninger feilinnpakket i klar plastfilm, og en rød nødavstengningsboks montert på veggen.

Avgrensningsboksen var åpen.

Spaken var festet med hvit tape.

Det samme båndet som ble brukt til blomsterkransen.

Hugo bannet mellom tennene.

Marta pekte på båndet.

“Den var ikke der da jeg sjekket klokken åtte.”

Sonia snakket bak oss med monoton stemme.

“Ingen skulle åpne den døren.”

Alvaro snudde seg mot henne.

Og hun så på ham, ikke på meg, da hun sa det.

“Det var opp til deg å falle først.”

Del 5: Kjendisgjesten var det virkelige målet

Ingen pustet.

Et øyeblikk så det ut til at selv de blinkende skiltene stoppet.

Álvaro stirret på Sonia.

“Hva sa du?”

Sonias ansikt ble hvitt, som om hennes egen munn hadde forrådt henne.

“Jeg mener-“

“Nei,” sier han. “Si det tydelig.”

Hun sa ingenting.

Hugo rakte inn i førerhuset og løsnet båndet fra nødspaken. Så snart han senket den, sluknet lyspanelene.

Bassengområdet har mistet sin lilla farge.

Uten lysene så gulvet stygt og vått ut, sømmene hovne, blomstene knust i en dam der kransen hadde falt.

Elena sjekket pulsen min igjen. “Ambulansen er på vei.”

Men blikket mitt forble festet på Álvaro.

Han var ikke lenger den sjarmerende kjendisen på plakatene nær inngangen. Han virket rystet, rasende og merkelig såret.

Marta gikk ut av hytta med en brettet side, forseglet i en plastpose.

“Jeg fant den tidligere,” sier hun. “I blomsterforberedelsesboksen.”

Sonia svarte kort, “Den er min.”

Marta så på Álvaro. “Der står navnet ditt på den.”

Han tok det med forsiktighet.

Inne var det en trykt reiserute for arrangementet.

Álvaro går inn gjennom bassengdekket.
Han mottok kronen fra hendene til Cayetana Gil.
Han trekker seg tilbake for kameraet.
Opplyste paneler lyser opp under føttene hans.
Foto av merket ved vannnivå.

Álvaro leste siste linje to ganger.

Så så han på Sonia.

“Du ville at jeg skulle være på det tekniske panelet.”

Sonias lepper åpnet seg, men det kom ikke noe svar.

En mann nær DJ-båsen tok frem telefonen sin. “Jeg har en video av øvelsen. De har gjentatt steget tilbake. »

Álvaro snudde seg sakte mot ham.

“Med hvem?”

Mannen svelget. “En erstatning.”

Marta hvisket, “En danser.”

Jeg så ansiktet hans råtne.

“Elvira,” sa hun.

Sonia lukket øynene.

Martas stemme brast. “Hun falt under øvelsen.”

Hugo stirret på henne. “Du sa at hun hadde sagt opp.”

“De fikk ham til å signere noe,” hvisket Marta. “Hun ble evakuert ved utskrivelsen fra avdelingen.”

Álvaros stemme var knapt hørbar.

“Hvor er hun?”

Ingen svarte.

Sonia så så på meg, og hat fylte øynene hennes.

Fordi jeg hadde nektet å krysse.

Fordi jeg hadde kastet bort det andre krasjet.

For ved å beskytte babyen min, hadde jeg uvitende reddet mannen hun ønsket å ødelegge.

Del 6: Danseren ledet ut bakdøren

Politiet ankom mens Sonia fortsatt prøvde å få masken tilbake.

Hun nærmet seg dem elegant og forklarte at det hadde vært «en liten ulempe med en gjest» og «en uheldig misforståelse som involverte en nervøs gravid kvinne.»

Men Clara, influenceren som hadde filmet nesten alle arrangementene, sto frem.

“Nei,” sier hun. “Start med slaget.”

Hugo løftet så telefonen.

“Følg opp med e-post.”

Marta vifter med veikartet.

“Og avslutt med det låste kuttet.”