Elaine gispet overrasket og la en hånd på brystet. Hun snudde hodet brått og sendte rektor Davis et sint blikk.
“Et våpen?” ropte Elaine. “Du lar et funksjonshemmet barn ta med en metallpistol til skolen og angripe sønnen min? Jeg ringer direktøren! Jeg sender inn en klage mot hele distriktet! »
Davis løftet hendene i forsvar, svettet kraftig i dressen. “Elaine, vær så snill, vi har kontroll over situasjonen! Jeg ringte nettopp politiet. Trent er helt trygg… »
“Han ser ikke trygg ut!” bjeffet Richard da han gikk gjennom portene og dyttet en forbløffet høyskolelærer. Han pekte med en velstelt finger på Arthur. “Og hvem er denne gamle løsgjengen? Trent sendte oss melding og fortalte at en galning hadde låst dem inne som dyr! »
“Han brøt seg inn, Richard!” utbrøt Davis, glad for å alliere seg med hoffets rikeste mann. “Han låste portene! Det er kidnapping. Jeg har allerede ringt nødetatene. »
Som ved magi runget det skingrende hylet fra politisirener gjennom gaten.
To lokale politibiler stoppet bak Range Roveren, ute av stand til å komme nærmere på grunn av store brannbiler som blokkerte veien.
Fire betjenter gikk raskt ut av kjøretøyene sine, løp forbi brannbilene og gjennom de åpne jernportene.
Richard avskjærte umiddelbart den fremste offiseren.
“Agent Martinez, takk Gud,” beordret Richard og henvendte seg til politimannen som en tjener. “Jeg vil at denne gamle mannen skal arresteres for kidnapping og innbrudd. Og jeg vil at denne funksjonshemmede gutten, på bakken, skal tas med i håndjern for å ha angrepet sønnen min. »
Martinez rakte opp hånden, synlig overveldet av de blinkende lysene, den rasende milliardæren og brannvesenet samlet midt på skolegården. “Vent, Mr. Vance. La oss ta et skritt tilbake og prøve å forstå hva som skjedde… »
“Jeg fortalte deg nettopp hva som skjedde!” ropte Elaine. “Denne gutten angrep Trent!”
Mens de voksne kranglet, ignorerte sjef Miller dem alle.
Han knelte sakte på den varme asfalten, de tunge knærne knaket. Han så på Leo.
Den ni år gamle gutten var dekket av støv, albuene hans var flådde og blodige. Men Leo gråt ikke. Han klemte bare det løsrivne protesebeinet mot brystet, og beskyttet det mot verden.
“Hei, kompis,” sa kokk Miller mykt, den dype stemmen hans farget av overraskende sødme. “Er du ok?”
Leo nikket nølende.
Millers blikk gled mot protesebeinet gutten holdt. Han så det røde klistremerket falle av. Så så han det tunge bronseemblemet boltet rett i sokkelen.
Motor 44.
Merket var kraftig ripet, metallet skåret der det hadde truffet asfalten voldsomt da Trent kastet det.
Sjef Miller sluttet å puste.
Han rakte sakte ut en tykk, ru hånd, fingrene svevde over det anløpne metallet.
“Sønn,” hvisket Miller, stemmen plutselig ladet av følelser. “Hvor fikk du dette merket fra?”
Løven svelger med vanskeligheter. “Det var farens.”
