Tre høye, spesialbygde røde brannbiler dukket opp rundt hjørnet, sirenene ulte og rev gjennom ettermiddagsroen. Blendende røde og hvite blinkende lys lyste opp murveggene på skolen og feide bort de terroriserte ansiktene til mobberne.
Lastebilene senket ikke farten for å kjøre inn i sløyfen som var reservert for besøkende.
De krysset fortauet aggressivt, luftbremsene pep voldsomt mens de massive kjøretøyene orienterte seg perfekt, støtfanger mot støtfanger, og blokkerte hovedinngangen til skolen fullstendig.
Røde og hvite strobelys lyste opp gårdsplassen og blinket voldsomt mot murveggene på høyskolen.
De tre imponerende brannbilene hadde plassert seg perfekt, fullstendig blokkert gaten, fotgjengerfeltet og den eneste utgangen fra lærernes parkeringsplass. Den øredøvende sirenenes hyl har brått stoppet, og etterlater en tung og skremmende stillhet.
Alt som gjensto var den dype, vibrerende duringen fra tre enorme dieselmotorer og den høyfrekvente fløyten fra luftbremsene.
Rektor Davis frøs, munnen åpen, mobiltelefonen fortsatt limt til øret.
De tunge dørene på den ledende brannbilen åpnet seg.
Sjef Miller gikk ut av bilen sin. Han var en imponerende, bredskuldret mann i femtiårene, kledd i sine intervensjonsbukser og en marineblå skjorte fra brannstasjonen. Ansiktet hans var uttrykksløst. Bak ham steg fem andre brannmenn av, de tunge støvlene deres slo i takt i asfalten.
De så ikke på hovedsaken. De så ikke på mengden av tenåringer som stirret på dem.
De gikk rett til den låste jernporten.
Arthur tok endelig affære. Han stakk hånden i lommen på den falmede dongerijakken, tok ut en liten messingnøkkel og stakk den inn i den tunge stållåsen.
Klikk.
Låsen åpnet seg plutselig. Arthur rullet ut den tunge jernkjeden og skjøv de tunge dørene til side.
“Du har ingen rett til å gjøre det!” ropte rektor Davis, og våknet endelig fra sin dvale. Han slapp telefonen og løp til åpningen. “Du har ikke lov til å være på dette campus! Jeg er rektor for dette etablissementet! Jeg krever at du fjerner disse lastebilene umiddelbart! »
Kokk Miller har ikke engang roet ned. Han passerte foran Davis uten å stoppe, som om sistnevnte var helt usynlig.
Brannmannskapet invaderte gårdsplassen. Uten et ord dannet de en tett, beskyttende sirkel rundt Leo, som fortsatt satt i støvet.
Seks massive menn, side om side, hindret fysisk Trent og vennene hans i å nærme seg den ni år gamle gutten.
Arthur krysset stille portene, lente seg på aluminiumsstokken sin, og satte seg rett ved siden av sjefen.
“Hva betyr det?!” ropte Davis, stemmen brast, mens han gikk rundt brannvesenets vegg for å prøve å finne en åpning. “Det er en skole, ikke en…!”
En skingrende og langvarig tut avbrøt ham.
Bak bombardementet av brannbiler hadde en slank svart Range Rover ulovlig klatret opp fortauskanten, med frontfangeren farlig nær siden av bil 44. Føreren tutet, rasende over at gaten var sperret.
Dørene på luksus-SUV-en åpnet seg plutselig.
Trents foreldre stormet ut. Richard, kledd i en spesiallaget kullgrå dress og Bluetooth-øreplugg, ropte allerede til brannmennene som sto ved lastebilene. Hans kone, Elaine, i skarpt hvitt tennisantrekk og altfor store solbriller, slo aggressivt gjennom frontfangeren på brannbilen.
“Flytt den latterlige lastebilen umiddelbart!” ropte Richard og pekte på sjåføren. “Forstår du hvem du blokkerer veien til? Jeg har et møte i kommunestyret om tjue minutter! »
Elaine brydde seg ikke om lastebilene. Hun hadde sett sønnen sin i gårdsplassen.
“Trent! Herregud, Trent, kjære! Elaine stormet gjennom de åpne portene, de designede joggeskoene hennes klirret mot asfalten.
Hun grep tenåringssønnen sin i skuldrene og sjekket febrilsk om han var skadet. “Er du ok? Var det noen av disse menneskene som tok på deg? »
Trent, som hadde vært blek og skjelvende noen sekunder tidligere, forsto straks at hjelpen hadde kommet. Et arrogant smil dukket opp igjen på ansiktet hans.
“Mamma, dette er galskap!” stønnet Trent, og pekte anklagende på Leo, fortsatt godt skjult bak brannvesenet. “Denne gale personen har blitt gal! Han sparket meg med metallbeinet sitt! Jeg måtte bruke den for å forsvare meg! »
