Sergio steg sakte ut av førersetet. Han så eldre ut, med noen grå hår ved tinningene, men blikket hans var klart og fritt for det trykket han en gang hadde båret. Han hadde flyttet nærmere fjellbyen, tatt over et lite snekkerverksted og jobbet hardt for å gjenoppbygge livet sitt som aleneforelder.
Han gikk sakte opp mot faren sin og stanset et par skritt unna.
– De spurte etter dere hver eneste dag, pappa, sa Sergio med lav, ydmyk stemme. – Jeg kunne ikke holde dem unna lenger.
Don Ernesto så på sønnen sin i et langt øyeblikk. Så la han fra seg stokken, strakte ut armene og trakk sønnen inn til seg i en sterk omfavnelse.
– Det viktigste er at dere er her nå, hvisket Don Ernesto.
Den kvelden satt de alle rundt det store trebordet i stuen. Det var ingen store luksusartikler eller overdådige møbler der, men rommet var fylt av barnelatter, varm kaffe og duften av nystekt brød. De hadde mistet huset sitt i Coyoacán og pengene de hadde spart hele livet, men i dette lille huset i fjellene hadde de funnet tilbake til det som virkelig overlevde alt: verdigheten, kjærligheten og friheten til å eie sine egne liv.
