De tok en drosje til busstasjonen i utkanten av Mexico by før daggry, og kjøpte billetter til en liten fjelllandsby fem timer unna – et sted der ingen kjente dem, og hvor de en gang hadde tilbrakt en sommer for mange år siden.
Tilbake i Satélite våqunet huset opp til fullt kaos morgenen etter.
Lucía og Mateo løp inn på besteforeldrene sin rom for å si hei, men fant bare et tomt rom der sengene var pent redd opp. Papiroppskriften til kjeksene lå igjen på nattbordet.
Da Sergio oppdaget at klærne og veskene var borte, sank han sammen på sengekanten.
Verónica kom inn i rommet med armene i kors, og ansiktet hennes var alt forvrengt av rasjonell panikk – ikke av sorg, men av frykt for hva naboene ville si.
– Hvor har de gjort av seg? hveste hun. – De kan ikke bare gå! Hvis noen finner ut at de har rømt, vil folk tro at vi kastet dem på dør!
– De hørte oss, Verónica, sa Sergio med en stemme så kald at det stakk i henne. Han reiste seg opp, og for første gang på mange år var det en flamme av ekte sinne i øynene hans. – De hørte oss planlegge å erklære dem utilregnelige. De hørte deg si at du ikke ville kaste bort de beste årene dine på dem.
Verónica prøvde å protestere, men ordene satt fast i halsen. – Jeg gjorde det jo for oss… for barna…
– Nei, sa Sergio og tok nøklene til bilen fra kommoden. – Du gjorde det for din egen grådighet. Og vet du hva? De er borte nå. Huset er reddet, men familien min… familien min er ødelagt for godt.
EPILOG
Seks måneder senere.
Høyt oppe i fjellene, langt unna stresset i storbyen, stod et lite, hvitt hus med utsikt over en dyp, grønn dal.
Luften var ren og klar. Utenfor på treverandaen satt Don Ernesto og snekret på en gammel stol med verktøyet han hadde klart å redde, mens Doña Amalia helte opp rykende varm kaffe i to kopper.
De hadde ingenting av luksusen fra før. Coyoacán-villaen var tapt, og pengene var borte, men de hadde noe langt mer verdifullt: De hadde hverandre, friheten sin og sin egen fred.
En bil stanset nede ved veien. En mann kom ut og gikk sakte opp bakken. Det var Sergio. Han så tynnere ut, med mørke ringer under øynene og et blikk fullt av dyp angre. Han hadde brukt måneder på å spore dem opp.
Don Ernesto la ifra seg verktøyet og reiste seg sakte. Han så sønnen nærme seg, men gikk ikke noen steder.
Amalia la en beroligende hånd på ektemannens arm, men blikket hennes var fast da hun så på mannen som hadde sviktet dem.
– Pappa… mamma… hvisket Sergio og stanset et par skritt unna med tårer i øynene. – Jeg har skilt meg fra Verónica. Jeg har solgt huset i Satélite for å starte på nytt. Kan dere… kan dere tilgi meg?
Don Ernesto så på sønnen i lang tid. Vinden suste stille gjennom furutrærne rundt dem.
– Du har et eget liv nå, Sergio, sa Don Ernesto rolig, men bestemt. – Men her oppe… her har vi funnet oss selv igjen.
Han snudde seg mot Amalia, som smilte svakt og tok hånden hans. Sammen gikk de inn i det lille huset og lukket døren bak seg, mens fjellet lå trygt og stille rundt dem
EPILOG
Solen skinte lavt over fjellene og kastet et gyllent lys over den vesle hagen bak det hvite huset.
Leteaksjonen som Verónica i all hemmelighet prøvde å orkestrere, førte aldri frem. Hun innså raskt at å fortsette jakten bare ville avsløre hemmelighetene hennes for hele nabolaget, og skammen over å bli avslørt av sine egne handlinger ble for tung å bære. Etter et turbulent år fylt av krangler, skyldfølelse og økonomisk press, raknet ekteskapet mellom Sergio og Verónica fullstendig.
For Don Ernesto og Doña Amalia var hverdagen i fjellbyen alt annet enn ensom.
Lokalbefolkningen tok godt imot det eldre ektparet. Don Ernesto begynte å hjelpe den lokale skolen med å reparere pulter og stoler, og hendene hans – som var vante til hardt arbeid – fant tilbake til skapergleden. Doña Amalia startet en liten bakerivirksomhet fra kjøkkenet sitt, hvor duften av nystekte kanelboller og vaniljekaker trakk naboene til døren hver eneste morgen.
En solfylt ettermiddag, nesten tre år etter at de rømte i mørket, rullende en støvete rød bil inn på gårdsplassen.
Døren åpnet seg, og ut kom to barn.
– Bestemor! Bestefar! ropte Lucía og Mateo i kor. De var blitt større, men øynene deres var akkurat like klare og fulle av glede som før.
Doña Amalia slapp forkledet hun holdt i hendene, og tårene strømmet fritt da hun knelte ned for å ta imot barnebarna i en lang, varm klem. Don Ernesto kom ut på verandaen, støttet seg til stokken sin, og et bredt, stolt smil spredte seg over ansiktet hans.
