Så pekte han på bilen.
“Da går vi. Bystyrerepresentanten kommer ikke til å utsette alle bryllup fordi brudgommen viser seg å være millionær.
Andrés begynte å le.
Seremonien gikk akkurat som Martha hadde planlagt.
Ingen restaurantbytte.
Ingen flytting til hotell.
Ingen forvandling av bryllupet til et spektakel.
Kommunetjenestemannen så to ganger på Tomás da han sjekket dokumentasjonen hans, men hun opprettholdt profesjonalitet.
Da det var tid for å signere, tok Marta pennen og stoppet.
Tomás ble blek.
Hun så på ham.
“Du har fortsatt tid til å fortelle meg om du også har et slott i Segovia.”
Noen lo.
“Jeg har ingen slott.
“Bra.
Marta signerte.
Tomás også.
Deretter byttet de noen enkle ringer de hadde valgt uker tidligere i en liten gullsmedbutikk i midten.
Da de kom hjem, satt lederne i Valcárcel Infraestructuras ved sammenleggbare bord under noen girlander som Marta hadde plassert i gårdsplassen.
De spiste kroketter, omelett, sugelamm, salat og en kake bestilt fra et nærliggende konditori.
Andrés gjentok dielam to ganger.
—Vi har betalt for svært dyre restauranter til møter i årevis, og det viser seg at presidenten spiste bedre skjult i Valladolid.
Tomás ristet på hodet.
“Han var ikke skjult for deg.
—¿Å, nei?
“Vel… Kanskje litt.
Spenningsnivået forsvant gradvis.
Inntil Beatriz satte seg ved siden av Marta.
Tonen hans hadde endret seg fullstendig.
“Jeg må innrømme at Tomás alltid virket for meg… annerledes.
Marta la fra seg gaffelen.
“Annerledes?”
“Ja. Han hadde noe. En måte å snakke på, å bevege seg… Jeg trodde han skjulte noe.
Martha så på henne.
Tre timer tidligere hadde Beatriz spurt, foran alle, om brudgommen måtte låne penger for å kjøpe ringene.
Nå snakket han om intuisjon.
“Du sa også at jeg skulle sjekke bestikket etter at han dro.”
Beatriz spente seg.
“Marta, det var humor.
“Nei.
Samtalen rundt dem begynte å dø ut.
Martha fortsatte å snakke uten å heve stemmen.
“Da jeg droppet ut av college i ett år for å ta vare på mamma, sa du at jeg kastet bort fremtiden min. Da partneren min dro til Barcelona og jeg ikke ville følge etter ham fordi hun var syk, sa du at ingen mann ville vente på meg igjen. Da jeg fylte 40, spøkte du om at jeg kom til å bo alene med planter.
Beatriz så seg rundt.
“Det er ikke nødvendig å gjøre dette i dag.
“Det trengs i dag.
Tomás grep ikke inn.
Martha trengte ikke at jeg gjorde det heller.
“Da du møtte Tomás, visste du ikke om han var et godt menneske, hardtarbeidende eller generøs. Han bruker bare støvlene, ryggsekken og jobben han hadde. Det var nok for deg til å avgjøre hvor mye respekt han fortjente.
“Du var redd for at han skulle utnytte deg,” svarte Beatrice.
“Hvis det hadde vært bekymring, ville du ha snakket med meg alene. Du ville at andre skulle le.
Faren deres så ned.
Det var en tante som brøt stillheten.
“Marta har rett.
Beatrice snudde seg mot henne.
“Nå skal dere alle ta hans side fordi han har penger.”
Uttrykket var så uheldig at selv Beatrice forsto hva han nettopp hadde sagt.
Marta smilte trist.
Det er nettopp problemet.
Andrew, som hadde lyttet fra den andre enden av bordet, satte fra seg glasset sitt.
“Kan jeg si noe?”
Marta nikket.
—Jeg har kjent Tomás siden han var 25 år gammel. Jeg har sett ham jobbe 14 timer i strekk. Jeg så ham sove i et byggehus da det å starte virksomheten virket sprøtt. Så kom pengene, bilene, måltidene, de viktige menneskene og vennene som dukket opp uten at noen ringte dem.
Han så på Thomas.
“Da ekteskapet hans falt fra hverandre, sluttet han å vite hvem som sto ham nær og hvem som sto ham nær.
Så så han på Marta.
“Du gjorde noe ingen av oss kunne gjøre. Han klarte å få meg til å føle meg som et menneske igjen før selskapets balanse.
Tomás klemte Martas hånd.
Andrés løftet glasset.
“Jeg skåler for det.
Alle reiste seg.
Beatriz også.
Men Martha la merke til at søsteren knapt kunne se på henne.
To dager senere tok Tomás Marta med til Madrid.
Hun trodde de skulle møte selskapets advokater.
I stedet kjørte bilen ut av byen og stoppet foran en eiendom omgitt av trær.
Marta så på fasaden.
Så så han på Thomas.
“Du sa du ikke hadde et slott.
“Og det gjør jeg ikke.
“Dette har flere vinduer enn skolen min.
Huset var enormt, lyst og altfor stille.
Tomás åpnet døren.
Det var upåklagelige møbler, malerier, et enormt bibliotek og rom som så ut til å ha vært frosset i en annen tid.
Marta gikk sakte.
Han følte seg ikke luksuriøs.
Han følte fravær.
“Du bodde her med ekskona di.
“Ja.
“Hvorfor tok du meg med?”
