“I det minste har du funnet en mann som ikke har råd til å si nei til deg.
Beatriz sin frase falt på bordet og fremkalte en generell latter.
Marta satte glasset med vann ved siden av tallerkenen uten å svare. Han var 43 år gammel og kjente altfor godt den måten å le på. I årevis hadde søsteren hennes gjort ungkarslivet, jobben og til og med klærne hun hadde på seg til materiale til familiesamtaler etter middagen.
Det måltidet ble holdt i en villa i utkanten av Valladolid. Beatriz hadde organisert farens bursdag og gikk ikke glipp av en mulighet til å vise frem det nye kjøkkenet, den renoverte hagen og ektemannens tyske bil.
“Skal du virkelig gifte deg med den mannen?” spurte en fetter.
“Ja.
Beatriz smilte.
—Marta ville alltid ha en romantisk historie. Men ingen forventet at hun skulle ende opp med å plukke opp kjæresten bak et lager.
Martha trakk leppene sammen.
Thomas var ikke en elegant mann. Da hun møtte ham, syv måneder tidligere, hadde han på seg en slitt jakke, en gammel ryggsekk og støvler dekket av støv.
Det sto foran jernvarehandelen hvor Marta hadde jobbet i nesten 20 år. En storm hadde overrasket halve byen, og hun prøvde å dra flere verktøykasser inn da en brøt sammen.
Tomás dukket opp uten å si nesten noe.
Han plukket opp skruer, låser og verktøy fra bakken i regnet, og hjalp så Martha med å rydde alt bort.
Hun prøvde å gi ham 20 euro.
Han ristet på hodet.
“Å hjelpe er fortsatt gratis.
I ukene som fulgte så Marta ham igjen gjøre sporadiske jobber i industriområdet. Han losset varer, reparerte dører, rengjorde skip.
Han ba aldri.
Han snakket aldri om fortiden sin.
Marta overtalte Julián, eier av et lite materiallager, til å ansette ham som nattevakt.
En måned senere dukket Julián opp i jernvarehandelen.
“Vennen din er merkelig. Han har fikset ting gratis som han hadde utsatt i 5 år. Og ikke en dag går glipp.
Da vinteren kom, oppdaget Martha at Thomas sov noen netter i et forlatt rom i lagerbygningen.
Hun hadde et lite hus arvet fra moren i et gammelt nabolag, med en indre gårdsplass og et renovert lagerrom.
“Du kan bli der til du finner noe.”
“Bare hvis jeg kan betale deg ved å gjøre reparasjoner.”
Tomás reparerte en persienne, malte veggene og fikk den gamle pendelklokken som hadde tilhørt Martas mor til å fungere igjen.
På ettermiddagen, da klokken slo timene igjen, ble Tomás stående og lytte til ham i stillhet.
Så så han på henne.
“Jeg har ikke noe hus å tilby deg eller et imponerende liv. Men hvis du lar meg, vil jeg bygge en sammen med deg.
Tre måneder senere bestemte de seg for å gifte seg.
Derfor hørte Marta nå familien sin snakke om kontrakter, låser og bankkontoer.
Beatriz løftet glasset.
“Selvfølgelig, søster: før du signerer noe, sørg for at Tom ikke finner ut at huset ditt er mer verdt enn alt han bærer i den ryggsekken.
Marta stirret på henne.
“Tomás har aldri fått meg til å føle meg liten. Det gjør du.
I noen sekunder lo ingen.
Så trakk Beatriz på skuldrene.
“Så følsom du har blitt.
Marta dro kort tid etter.
Lite visste hun at, seks dager senere, ville den samme søsteren som hadde gjort narr av mannen hun skulle gifte seg med, ligge urørlig foran døren hennes.
For på bryllupsmorgenen kom det ikke en taxi.
En svart luksussedan ankom.
Og bak henne begynte to kjøretøy hvor menn i dress begynte å gå ut og spurte etter Tomás.
DEL 2
Marta hadde insistert på et enkelt bryllup. De signerte på rådhuset og spiste deretter i gårdsplassen til huset sitt sammen med omtrent 25 personer. Ingen hotell, 5-retters bankett eller profesjonell fotograf.
Tomás takket gladelig ja.
Men to netter før bryllupet skjedde det noe som rystet alt.
Marta sto opp rundt midnatt og fant ham i gårdsplassen hvor han snakket i telefonen.
Han brukte ikke den gamle mobiltelefonen hun hadde lånt ham for måneder siden.
Han hadde på seg en annen innretning, moderne og dyr.
“Han kan ikke finne det ut på den måten,” hvisket Tomás. I morgen skal jeg fortelle deg. Forbered alt.
Martha trakk seg tilbake før han rakk å se henne.
Den natten sov han knapt.
En annen kvinne?
En gjeld?
Juridiske problemer?
For første gang husket han hver hån fra Beatriz og var redd for at det fantes en del av Thomas han aldri hadde kjent.
Neste morgen var han spesielt alvorlig.
“I dag kommer de for å hente oss.
“Hvem?”
Thomas brukte for lang tid på å svare.
“Noen bekjente.”
Marta ville spørre mer, men slektninger begynte å komme.
Beatriz dukket opp i en svært kostbar kjole, og ektemannen hennes, Álvaro, bar en liten eske innpakket som gave.
