“Du har noe som tilhører meg!” ropte han.
Irenes stemme var klar.
“Nei. Den tilhører folket du har ødelagt. »
Victor kjører.
“Tror du at du er modig nå?”
“Jeg var modig da jeg overlevde vennene dine på rommet mitt.”
Carlas blikk vendte seg mot meg.
For første gang så hun ikke sint ut.
Hun så sliten ut.
“Du forstår ikke,” sier hun. “Victor har folk overalt.”
“Kanskje,” sa jeg. “Men ikke overalt.”
Grant leva la main.
Et taktisk team grep inn.
Victor grep Carla i armen og trakk henne foran seg.
“Hold deg unna!”
Carla slapp ut et skrekkskrike.
Så så hun på meg.
Jeg så noe i ansiktet hans som jeg ikke hadde sett siden vi var barn.
Frykt.
Ikke prestasjon.
Ingen manipulasjon.
Den virkelige frykten.
“Carla,” sa jeg. La ham gå. »
Hun så på Victors pistol.
Så til meg.
“Du lovet det,” hvisket hun til ham.
Victors uttrykk blir hardt.
“Du har vært hjelpsom,” sa han. “Det er ikke det samme.”
Noe brøt inni henne.
Carla ga Victor et albueslag bakover i ribbeina.
Skuddet ble avfyrt i luften.
Politiet stormet frem.
Victor ble kastet i bakken.
Carla falt sammen ved kanten av midtgangen, skjelvende.
Jeg frøs.
Hun så på meg gjennom tårene sine.
“Jeg ville ikke at det skulle gå så langt,” hvisket hun.
Jeg ville tro på henne.
En del av meg trodde fortsatt det.
Men blåblåmerkene i Irenes ansikt kom tilbake til meg.
Hammeren.
Trusler.
Min fars stemme på denne opptakeren.
“Hvis vi har kommet til dette punktet, er det fordi du stadig valgte ham,” sa jeg mykt.
Carla samtykker.
Hun gjorde ikke motstand da politiet satte håndjern på henne.
Victor Hale ble arrestert noen minutter senere.
Og da han ble satt inn i politibilen, kastet han et blikk tilbake på Irene, fylt av ren hat.
“Tror du det ender med meg?”
Irene sto ved siden av meg, hånden hennes i min.
