Da jeg endelig kom dit, tok jeg med meg advokaten min, Daniel Brooks, og detektiv Grant.

Moren min satt bak det delte glasset, kledd i en oransje fangeuniform.

Hun så mindre ut enn jeg husket.

Eldre.

I et halvt sekund kom medlidenhet over meg.

Så smilte hun.

“Austin,” sa hun mykt. “Takk Gud.”

Jeg tok opp telefonen.

“Ikke gjør det.”

Smilet hans forsvant. “Hva?”

“Ikke lat som du er lettet over å se meg.”

Hun så ned. “Jeg er moren din.”

“Du gjentar det som om det visker ut alt.”

“Jeg gjorde feil.”

“Du overfalt min gravide kone.”

“Hun provoserte meg.”

Hånden min strammet grepet rundt mottakeren.

“Hun lå på bakken.”

“Hun prøvde å ødelegge familien vår.”

“Nei,” svarte jeg. “Hun lette etter sannheten.”

Morens ansikt har forandret seg.

Den var liten.

Nesten usynlig.

Men jeg så det.

“Du vet,” hvisket hun.

“Jeg kjenner Victor Hale. Jeg kjenner farens opptak. Jeg vet at Linda Carlisle sa at du hjalp til med å planlegge døden hennes. »

For første gang virket Margaret redd.

Så begynte hun å gråte.

Ekte tårer.

Eller overbevisende argumenter.

“Austin, faren din kom til å ødelegge oss,” sier hun. “Han var hensynsløs. Han forsto ikke hva Victor var i stand til. »

“Så du drepte ham?”

“Jeg drepte ham ikke.”

“Men du hjalp Victor.”

“Jeg beskyttet deg.”

Jeg stirret på henne.

“Ved å la faren min dø?”

“Du var tretten,” sa hun, plutselig sint. “Du hadde ingen anelse om hva som skulle til for å holde denne familien i live. Faren din hadde gjeld. Victor hadde makt. Det fantes folk som ville tatt alt. »

“Og du byttet den, altså?”

Munnen hans skalv.

“Jeg gjorde det jeg måtte.”

Disse ordene traff meg med en slik kraft at jeg ikke fikk puste.

Hun hadde sagt det samme da hun tvang Irene til å avsløre koden til safen.

Vi trenger disse dokumentene i morgen.

La oss gjøre det vi må.

Alt moren min gjorde, ble alltid fremstilt som et offer.

Men det var aldri et spørsmål om offer.

Det var kontroll.

“Hva visste Carla?” spurte jeg.

“La oss holde Carla utenfor dette.”

“Hva visste hun?”

Moren min så bort.

Det var et tilstrekkelig svar.

Carla visste det.

Kanskje ikke alle.

Men nok er nok.

“Du ødela henne,” sa moren min plutselig. “Irene ødela alt.”

“Nei,” svarte jeg. “Irene har brakt frem i lyset det som allerede var råttent.”

Margaret lente seg nærmere vinduet.

“Tror du hun elsker deg? Hun giftet seg med deg for pengene dine. »

Jeg lo en gang, uten humor.

“Du snakker om kvinnen du slo fordi hun nektet å gi deg dokumenter som kunne ha kompromittert deg.”

“Du vil angre på at du snudde ryggen til meg.”

Jeg reiste meg.

“Nei,” sa jeg. “Jeg angrer på at jeg lot deg nærme deg ham.”

—

Utenfor fengselet mottok detektiv Grant en telefon.

Uttrykket hans mørknet.

“Victor Hale har forsvunnet.”

“Når?” spurte jeg.

“I går kveld. Penthouse-leiligheten hans er tom. Hans private kontor er tømt. Privatflyet hans har forsvunnet. »

Jeg hadde en knute i magen.

“Er han klar over opptaket?”

“Han vet nok. Og hvis han dukker opp, er det fordi han tror bevisene mot ham er ekte. »

“Eller han holder på med noe,” sier Daniel.

Grant samtykker.

“Vi har satt opp beskyttelsestiltak rundt Irene på sykehuset. Vi styrker dem. »

“Nei,” sa jeg. “Hun blir ikke der.”

“Mr. Wentworth… »

“Hun må være trygg, ikke et sted hvor hvem som helst kan komme inn med falskt merke og pistol.”

Grant nølte, så nikket han. “Er eiendommen din trygg?”

“Ja.”

Faren min eide en ranch nær Scottsdale. Det hadde vært stengt i årevis etter hans død, men det var isolert, omgitt av porter og langt fra byen.

Den natten, med samtykke fra politiet og et privat sikkerhetsselskap, overførte jeg Irene dit.

Hun var svak og fortsatt i bedring, men hun nektet å bli etterlatt.

“Jeg er lei av å gjemme meg,” sa hun til meg mens bilen kjørte gjennom ørkenens mørke.

“Jeg gjemmer meg ikke for deg,” sa jeg.

“Du beskytter meg.”

“Ja.”

“Så beskytt deg selv også.”

Jeg så på henne.

“Hva betyr dette?”

“Dette betyr at Victor ikke vil stoppe fordi han er redd for fengsel. Menn som ham er redde for å miste makten. »

Hun hadde rett.

På ranchen fant jeg et gammelt, låst kontor som hadde tilhørt faren min.

Bak en hylle oppdaget jeg en skjult veggsafe.

Inni lå kopier av forretningsdokumenter, fotografier, kontoutskrifter og et håndskrevet brev adressert til meg.

Konvolutten var gulnet.

Håndskriften var farens.

Jeg åpnet den med skjelvende hender.

Austin, hvis du noen gang leser dette, betyr det at jeg har sviktet i å beskytte deg mot de som står oss nærmest.

Jeg fortsatte å lese.