Da hun så Mateo på gulvet og Itzel knele ved siden av ham, smilte hun sakte.

– For en øm scene.

Mateo prøvde å reise seg, men han klarte det ikke.

—Efraín.

«Ikke bry deg engang, sjef. Med det knivstikket burde du vært død.»

Itzel gikk tom for pust.

Efraín så på blodet på hendene sine.

– Men den unge jenta viste seg å være mer nyttig enn forventet.

Mateo snakket med lav stemme.

– Hun har ingenting med det å gjøre.

– Selvfølgelig gjør hun det. Det hele startet med henne.

Itzel rynket pannen.

– For meg?

Efraín latter tørr ut.

– Å, barn. Vet du ikke det? Faren din døde ikke mens han reddet noen. Faren din døde fordi han hadde en notatbok med navn, kontoer og betalinger. En notatbok som kunne ruinere hele Arriaga-familien.

Mateo forble ubevegelig.

– Det er en løgn.

«Nei, Mateo. Saken er at faren din løy til deg før han døde. Samuel var ikke bare sjåfør. Han var mannen som holdt på hemmelighetene. Og før de drepte ham, skjulte han noe.»

Efraín så på Itzel som om han nettopp hadde funnet en safe.

– Noe enken hans mottok uten å vite om det.

Itzel tenkte på huset sitt i Chalco.

I skoesken.

I den blå skjorten.

I de tingene som moren hans aldri lot ham røre.

«Nei …» hvisket hun.

Efraín smilte.

– Ja. Og det er derfor vi ville ha datteren i nærheten. Slik at Mateo kunne lede oss alene til det rette minnet.

Hendelsesutviklingen var brutal.

Matthew hadde ikke beskyttet henne mot fremmede.

Hun hadde ført henne inn i løvehulen uten å vite at hennes egne menn brukte henne som agn.

Efraín løftet pistolen.

– Flytt på, Itzel. Sjefen har allerede tapt. Du kan fortsatt samarbeide.

Hun så på Mateo.

For første gang virket den mektige mannen genuint redd. Ikke for seg selv. For henne.

«Tilgi meg», mumlet han.

Itzel ville hate ham. Og en del av henne ville det.

Men han så også blodet, skyldfølelsen, den knuste sannheten i øynene deres.

Så husket han Lupita.

Kokken sa alltid at store hus hadde flere ører enn vegger. Og den kvelden, før hun gikk ned for å hente vann, hadde Itzel latt mobiltelefonen sin stå og lade på kjøkkenet med lyden på for å spille inn en melding fra moren sin.

Men da han kom til kontoret, hadde han slått den på uten å tenke seg om da han så blodet.

Alt ble tatt opp.

Itzel tok et dypt pust.

«Notboka?» sa han og lot som han ga opp. «Den ligger i mammas eske.»

Efraín smilte.

– Flink jente.

– Men hvis hun dreper meg her, finner hun den aldri. Moren min flytter på alt hver uke. Hun er veldig mistenksom.

En av livvaktene lo.

– Det høres ut som en meksikansk dame.

Efraín senket så vidt våpenet.

Det sekundet var nok.

Med den lille kraften han hadde igjen, sparket Mateo mot gulvlampen. Rommet ble svakt mørkt. Itzel kastet saksen mot Efraíns hånd. Våpenet falt. Utenfor hørtes rop.

Lupita kom inn med tre husarbeidere og en gammel gartner som bar en machete.

«Nå da, stakkarer!» ropte kokken. «La oss se hvor tøffe dere er!»

Kaoset varte i mindre enn to minutter.

Livvaktene flyktet gjennom bakdøren, men kameraene fant opp alt. Efraín prøvde å rømme, skled i blodet og falt i bakken. Gartneren holdt macheten mot ryggen til nasjonalgardens patruljer ankom, tilkalt av Lupita fra kjøkkenet.

Mateo ble kjørt til et privat sykehus i Santa Fe.

Itzel ble ikke med ham.

Han dro til Chalco.

Hun ankom gjennomvåt, med tørket blod på hendene og en knust sjel. Moren hennes åpnet døren, og da hun så henne, spurte hun ikke om noe. Hun bare klemte henne som om hun hadde ventet i 16 år på det øyeblikket.

Den morgenen åpnet de skoesken sammen.

Inne i den blå skjorten lå notatboken.

Navn.

Datoer.

Betalt.

Fotografier.

Og et brev fra Samuel Ríos.

I den forklarte han at han hadde jobbet for Arriaga-familien, at han visste for mye, og at hvis noe skjedde med ham, burde kona hans beskytte Itzel fremfor alt annet.

Men til slutt var det én linje som ødela de to:

«Mateo hadde ikke skylden. Han var bare et barn. Hvis han noen gang prøver å gjøre opp for seg, så tilgi ham ikke lett … men lytt til ham.»

Notatboken felte ikke bare Efraín. Den avslørte også lyssky avtaler, interne svik og nettverket som hadde brukt herskapshuset i årevis. Det var arrestasjoner, razziaer, diskrete nyhetsrapporter, og mange navn sluttet å svare på telefonen.

Mateo overlevde.

Men da han forlot sykehuset, fant han ikke lenger Itzel i svart uniform med et sølvfat.