Men han så det åpne såret i siden sin og forsto at hvis han dro, ville han ikke komme frem ved daggry.

Moren hennes hadde lært henne å sy fra hun var liten. Hun hadde også lært henne å ikke la noen dø mens de fortsatt kunne gjøre noe.

Hun knelte ved siden av ham og presset på såret med begge hendene.

Mateo slapp ut et dempet stønn.

– Du vet ikke hva du begir deg ut på.

«Ærlig talt, jeg bryr meg ikke akkurat nå», svarte hun skjelvende. «Si meg hvor førstehjelpsskrinet er.»

Han så på henne som om hun var den første personen på årevis som hadde våget å være ulydig mot ham uten frykt.

– Svart skap. Andre skuff.

Itzel løp, tok gasbind, alkohol, kirurgisk tråd og bandasjer. Det var flere ting der enn det som burde være i et vanlig hus: nåler, antibiotika, forseglede pakker, umerkede flasker.

Da han kom tilbake, hadde Mateo allerede øynene nesten lukket.

«Ikke sovne,» beordret hun ham. «Hvis du dør her, vil det ødelegge livet mitt, sjef.»

En svak, mørk mumling slapp ut av halsen hans.

– Du har aldri snakket slik til meg før.

– Jeg hadde aldri sett ham ligge på gulvet før.

Itzel klippet skjorten med saks. Såret var dypt, men det så ikke ut som et kulesår. Det var et knivstikk. Noen hadde kommet nærme nok til å forråde ham.

Det skremte henne enda mer.

Fordi en mann som Matthew ikke ble skadet av en hvilken som helst fiende.

Han ble skadet av noen ved sitt eget bord.

Mens han renset blodet, la han merke til noe annet: en sølvkjede rundt halsen hennes, med en liten medalje fra Vår Frue av Guadalupe. Den var ikke ny eller dyr. Den så slitt ut, som om noen hadde brukt den mange år før ham.

Mateo la merke til blikket hennes.

– Den tilhørte moren min.

– Og hva har det med meg å gjøre?

Han lukket øynene.

-Alt.

Itzel ble stående stille.

– Ikke gi meg noe av det mystiske, sir. Du mister blod.

Mateo tok et dypt pust, men smerten fordoblet ham.

– For to år siden ba jeg dem om å ansette deg.

Hun kjente et kaldt slag mot magen.

-At?

– Du kom ikke hit ved en tilfeldighet.

Itzel presset gasbindet tettere mot såret.

Undersøkte han meg?

-Ja.

-Fordi?

Mateo åpnet øynene. Det var ikke lenger is i dem, men en gammel skyldfølelse.

– Fordi faren din døde på grunn av meg.

Stillheten ble så tung at til og med regnet syntes å stoppe.

Itzel kjente bare til én versjon av farens død. Hun hadde blitt fortalt at han ble ranet da han forlot en byggeplass i Iztapalapa da hun var sju år gammel. Moren hennes ville aldri snakke så mye om det. Hun gråt bare hver 12. oktober og oppbevarte en blå skjorte i en skoeske.

«Faren min var murer», sa Itzel. «Du har vrangforestillinger.»

– Han het Samuel Ríos. Han jobbet som sjåfør for familien min før du ble født.

Itzel ristet på hodet.

-Ingen.

– Natten han ble drept, prøvde han å dra moren min ut av et bakholdsangrep. Han reddet meg også.

Hun ville trekke seg unna, men hvis hun tok hendene bort, ville blodet strømme igjen.

– Callese.

«Jeg lovet moren din at de aldri skulle være alene igjen. Men hun ville ikke ha penger. Hun ville ikke se meg. Hun sa at hvis jeg virkelig skammet meg, burde jeg holde meg unna.»

Itzel kjente at øynene hennes fyltes med tårer.

– Hvorfor tok du meg med hit da?

Mateo svelget med vanskeligheter.

– Fordi for to år siden spurte noen om Samuel Ríos’ datter. Noen fra min egen krets. Hvis jeg utelot deg, ville de finne deg. Hvis jeg tok deg med inn, kunne jeg holde et øye med deg.

Ordet «våk over deg» såret ham mer enn såret hans.

– Så jeg var ansatt hos deg i to år fordi du bestemte deg for å låse meg inne på en fin måte?

– Det var ikke det.

– Og bildet? Var det også for å beskytte meg?

Matteus svarte ikke.

Itzel forsto for mye.

Bildet var ikke bare overvåkingsbilde.

Det var en besettelse.

Det var min feil.

Det var en forvridd form for hengivenhet som han aldri hadde tillatt seg å si.

Før jeg rakk å konfrontere ham, hørtes fottrinn i gangen.

Tung.

Flere.

Mateo åpnet plutselig øynene.

-Gjemme.

-Ingen.

– Itzel, for pokker, gjem deg.

Hun rakk knapt å ta en saks da kontordøren åpnet seg.

Efraín, Mateos betrodde mann, kom inn. Han smilte alltid på kjøkkenet, kalte alltid Itzel «lillekaren» og bar alltid en pistol under jakken.

Nå kom han med to livvakter.