Den enorme poten senket seg nær Mayas lår, og steinen vibrerte under kroppen hennes. Et øyeblikk sluttet hun å kjenne vinden, smerten i fingrene, og til og med vekten av løveungen som søkte ly mot armen hennes. Hun så bare de mørke klørne til den voksne løven, så nær at hun kunne ha børstet borti dem med hånden. Hun beveget seg ikke. Dyret vippet på hodet, snuste i luften rundt håret, og slapp ut et lavt knurr som syntes å stige opp fra dalens bunn. Løveungen svarte med et stønn. Så førte hannen snuten nær ungen, kjente ham igjen og ga ham et forsiktig støt med nesen.

“Maya, ikke se ham i øynene,” befalte rangerens stemme fra et punkt bak steinene. “Hold deg helt stille.”

Hun kjente igjen Daniel Ortuño, som hadde ansvaret for den nordlige delen av parken. Hun kunne ikke se ham, men hun hørte metallet fra rifla hans og forsto at han siktet. Løven hørte det også. Han løftet hodet brått, knyttet skuldrene og blottet tennene. Maya følte at dyrets frykt var blandet med hennes egen. Det var ikke gesten til et villdyr klart til jakt, men en far som var innesperret.

“Legg ned pistolen, Daniel,” sa hun uten å heve stemmen.

“Hold deg unna løveungen.”

“Hvis du skyter, hopper han på meg før pilen virker.”

Daniel forble stille. Under håret på løveungens pote oppdaget Maya en plastkabelklemme som satt fast i et sår. Den lille prøvde å reise seg, men mislyktes. Den voksne snuste på ham og så på Maya igjen. Det var ingen menneskelig takknemlighet i øynene hans, men en rolig vurdering: han kunne ødelegge henne, men han hadde ikke bestemt seg for å gjøre det ennå.

Maya trakk seg noen centimeter tilbake og krøp på magen. Løveungen ville følge etter henne. Løven la munnen på ryggen til ungen, klar til å ta ham, og i det øyeblikket rev et skarpt knepp gjennom luften. Steinen nær beinet hans var dekket av støv. Det var ikke Daniel: skuddet kom fra motsatt side. Hannen brølte og kom mellom løveungen og dalen. Maya snudde seg. Blant furutrærne skimtet hun et lyn, så en skikkelse i grå jakke som forsvant ned.

“Vi blir skutt!” ropte Daniel.

Løven dyttet ungen mot en beskyttet sprekk, men ungen kunne knapt gå. Maya tok en avgjørelse før hun rakk å grue seg. Hun reiste seg halvt, tok dyret til brystet, og løp på huk mot en bredere avsats. Hannen nærmet seg ved siden av henne. Daniel dukket endelig opp bak en granittblokk, dartpistolen nede og ansiktet blekt. Da han så at løven fulgte Maya, sto han stille.

“Servicestien,” sier hun. “Det er en hytte to hundre meter unna.”

Et annet prosjektil traff veggen. Denne gangen så Daniel utgangspunktet og sendte en nødflamme mot trærne. Det røde lyset tvang gjerningsmannen til å gjemme seg. De tre, mennesker og dyr, nådde en korridor mellom steinene. Den voksne løven stoppet ved inngangen og okkuperte den helt, mens Maya tok løveungen inn i den gamle overvåkningshytta. Daniel lukket døren, selv om begge visste at denne råtne planken ikke ville stoppe et vilt dyr.

“Det er ingen sjanse for at han er her,” gjentok han, pustet tungt. “I hele Spania finnes det ingen vill løvepopulasjon. Ingen har rapportert om flukt. »

Maya la løveungen på et støvete teppe. Lyset som kom inn gjennom vinduet avslørte to på hans side. Den ene var nylig; den andre hadde grodd dårlig. Hun fant også, gjemt under håret på nakken, et smalt halskjede med en liten elektronisk modul. Daniel kjente ham igjen, og uttrykket hans endret seg altfor raskt.

“Har du noen gang sett en som denne?” spurte hun.

“Nei.”

Daniel så bort. Modulen hadde inngravering av en sol krysset av en linje og koden S-17. Uten nettverk fotograferte Maya merket og sårene. Så åpnet hun døren med ungen i teppet. Mannen ventet såret, og fulgte med på skytterens spor. Maya satte den lille ned, og han søkte tilflukt mellom potene hennes. Løven slikket henne på halsen og holdt blikket til Maya. Det var verken lydighet eller takknemlighet, men en våpenhvile født av et felles mål.

En motor ble hørt på skogsveien. Daniel lente seg ned for å se og bannet. To svarte 4×4-lokomotiver kjørte, uten insignier. De kunne ikke være offisielle lag: den nederste porten var lukket, og bare parkansatte kjente koden. Daniel tok frem nøklene til hytta og åpnet en luke skjult under en hylle. En dreneringstunnel gikk ned til den gamle vedlikeholdskanalen.

“Vi må dra,” sier han. “Nå.”

“Hvem er de?”

“De som ikke vil at dette halskjedet skal nå Sivilgarden.”

Maya kjente et raseriutbrudd.

“For et minutt siden sa du at du aldri hadde sett ham.”

“Og hvis vi blir igjen for å krangle, får du ikke sjansen til å bevise at jeg løy.”