“Jeg er utslitt,” innrømmet han. “Når noe virker solid, kommer noen og ødelegger det. Elena er død. Rosa ble syk. Nå vil de ha ranchen. Jeg er redd jeg ikke klarer å stabilisere ham. »

Josephina nærmet seg.

“Rosa er ved god helse.” Eierskapet er gyldig. Vannet ble registrert. Og du har en nabo som ikke har noen intensjon om å rømme.

Julian så opp.

“Josefina, jeg må fortelle deg noe som ikke har noe med Ramiro å gjøre.

Han rakk ikke å fullføre. En sterk lukt snek seg inn gjennom vinduet. En søyle av svart røyk steg opp over beitemarken i øst.

“Beite!” ropte Julian.

Hun løp med sekker og bøtter. Josephina forlot Rosa trygt i vognen, i skyggen, og gikk mot bålet.

Flammene spredte seg langs det tørre gjerdet. I nesten en time kjempet de mot brannen inntil Mendoza-familien, naboene deres fra naboeiendommen, ankom. Sammen ryddet de en landstripe og klarte å stoppe brannen før den nådde bekken.

Beitemarken var preget av et svart arr nesten førti meter langt. Rosa hadde begynt å gråte i vognen. Josefina løp mot henne, armene svidde og ansiktet dekket av aske.

Babyen roet seg da han kjente henne igjen, hvilte kinnet mot brystet hennes og klemte fingrene rundt det brente stoffet på ermet hennes.

Julian så på dem med en følelse han ikke lenger kunne skjule.

“Du holdt på å kaste deg selv i flammene for landet mitt.

“Det var ikke et spørsmål om jorden selv. Det handlet om hva dette landet betydde for deg.

Esteban Mendoza, 17, pekte sørover.

“Jeg så en varebil stoppe der, før røyken. Det var to menn om bord. En av dem var Mauro Cota, Don Ramiros formann.

Julian er ubevegelig.

“Vil du melde det til myndighetene?”

“Jeg har sett det jeg har sett.”

Josefina fant en fuktig klut nær gjerdet, som luktet bensin. Det var ikke en ulykke, men en advarsel.

De leverte en klage i byens hovedstad, langt fra den lokale kommandanten, som var en nær venn av Ramiro. Nyheten spredte seg. Den lokale høvdingen blokkerte Juliáns betalinger til butikken og spredte ryktet om at El Mezquite skulle auksjoneres bort.

Tre netter senere banket noen på Josefinas dør.

Det var Leonor Valdés, Ramiros kone. I tretti år hadde hun opptrådt offentlig som en diskret, elegant og lydig kvinne. Den kvelden skalv hun.

“Min mann vet ikke at jeg er her.”

Hun tok en svart notatbok ut av vesken. Den inneholdt datoer, betalinger og navn. Blant dem var Arturo Treviño, Leonors bror og ansatt i statens vanndepartement.

I fire år hadde han fremskyndet konsesjoner og fjernet innvendinger slik at Ramiro kunne kontrollere regionens kanaler.

“Brannen ble beordret av Ramiro,” sa Leonor. “Mauro mottok 300 pesos. Jeg overhørte samtalen. »

Julian, som hadde ankommet kort tid før sammen med Rosa, knyttet nevene.

“Hvorfor gir du oss dette?”

Leonor så på babyen.

“Jeg kunne ikke få barn. Ramiro fikk meg til å tro at det var derfor jeg burde være takknemlig for hvert liv han hadde latt meg bevare. Jeg så kvinner miste hjemmene sine, menn selge jorden sin, og familier forlate fordi han stengte en ventil. Jeg har alltid sagt til meg selv at det ikke var mitt problem. »

Han så opp.

“Men jeg så mannen min bruke et sultent barn for å stjele arven hennes. Og i 30 år har jeg beskrevet frykten min som forsiktighet.

Josefina åpnet notatboken. Den siste oppføringen, datert dagen etter, inneholdt en instruksjon skrevet av Arturo: å kansellere El Mezquites registrering på grunn av uregelmessigheter og forberede overføringen til Ramiro.

Leonor svelget.

“I morgen, før middag, planlegger broren min å slette vannrettighetene. Hvis de ikke ankommer Saltillo før, vil El Mezquite ha forsvunnet fra registeret når de våkner… »

DEL 3…
… LIK, DEL OG KOMMENTER PÅ «HELE HISTORIEN» HVIS DU VIL LESE HELE HISTORIEN.