Julián ankom to dager senere, rasende. Han hadde hørt hånene i butikken og en mer alvorlig trussel på vei. Ramiro hadde fortalt ham at vannstyret kunne revurdere tillatelsen for kanalen som forsynte den østlige beitemarken i El Mezquite.

“Jeg kommer til å slutte å komme,” sa Julian. “Jeg vil ikke ødelegge ryktet ditt.”

“Å dra bort ville bekrefte alle disse løgnene.”

“Min tilstedeværelse koster deg også, kjære.”

“Ikke bestem for meg hva jeg kan tåle.”

Josefina spurte ham om skjøtet til ranchen. Julián innrømmet at han ikke hadde sjekket papirene siden Elenas død. Da han åpnet kisten der hun oppbevarte dokumentene, fant han brev, kvitteringer og kjøpskvitteringen.

Josefina leste i flere timer. Vannrettigheter på bekken hadde vært inkludert i eiendommen siden 1921 og hadde blitt ratifisert to ganger.

“Ramiro har ingen rett til å stenge vannet ditt,” sa han. “Men det kan få banken til å utsette lånene dine, hindre noen i å selge deg frø, og terrorisere gårdsarbeidere til å nekte å jobbe for deg.”

“Han vil ha Mezquite.”

“Han ville ha det allerede før du kom. Han prøvde å gjøre det samme med Tomás. Mannen min kunne knapt lese; Det var jeg som studerte alle håndverkene til en ingeniør bekreftet grensene våre. »

Julian så på henne med en blanding av overraskelse og lettelse.

“Hjelp meg.”

“Det er det jeg gjør.”

De bestemte seg for å gå til statlig kontor for å få vannrettighetene sine registrert på nytt. Dagen før hadde Julián latt Rosa være sammen med Josefina i noen timer, tiden for å samle de nødvendige dokumentene.

Josephina jobbet ved bordet mens babyen lå på et teppe.

“Dette skjemaet ber om informasjon i en rekkefølge som ikke samsvarer med virkeligheten,” forklarte Josefina.

svarte Rosa med en babbel.

“Nettopp. Det synes jeg også er mistenkelig.

Babyen beveget beina.

“Faren din vil beholde sine landområder.” Jeg vil at du skal vite det nå.

Da han kom tilbake, fant Julián middag på peisen, dokumentene lagt bort, og Rosa sovende ved siden av Josefina. Han forble urørlig noen sekunder nær døren.

Det føltes virkelig hjemme, samtidig som det respekterte Elenas plass. På en hylle hang et bilde av den unge moren som Julián alltid tok med seg.

Joséfina prøvde aldri å ta hennes plass.

“Middagen er klar om 30 minutter,” sa hun.

“Jeg vil ikke utnytte det.”

“Da vasker du hendene og kutter tortillasene.”

De spiste i stillhet. Deretter hjalp Julián til med å rydde bordet. Ingen hadde delt disse oppgavene med Josefina siden Tomás’ død. Tilstedeværelsen av en annen person på kjøkkenet ga ham en uhyggelig ro.

Neste dag dro de ut før daggry. Rosa fulgte dem, sammenkrøpet i en kurv skjermet mot solen. Under reisen snakket Julián om sin kone.

“Noen ganger føler jeg at ønsket om å bli normal igjen er å svikte henne.

“De døde som har elsket dem, ber ikke om å bli begravet sammen med dem,” svarte Josephine.

Julian forble stille i flere kilometer.

“Tomás a eu de la chance.”

“Tomás har lært å lytte til meg. Dette var det som skjedde med ham.

På kontoret prøvde to ansatte å flytte dem fra en minibank til en annen. Josefina åpnet skjøtet, pekte på den eksakte klausulen og krevde at forespørselen skulle tildeles dem med dato og klokkeslett angitt.

Han kjente språket som offentlige tjenestemenn fulgte og filnumrene de ikke kunne ignorere. Etter nesten to timer var prosedyren fullført.

Da han gikk, pustet Julian lettet ut.

“Du fikk noe til å se lett ut som kunne tatt meg uker.

“Det var ikke lett. Jeg kom bare forberedt.

“Jeg snakket ikke om dokumentene.

Josefina forsto at han mente noe annet, men hun dreide samtalen over på hjemreisen.

Ramiros svar kom på søndag.

Fader Anselmo, hvis menighet var avhengig av donasjoner fra godseieren, dedikerte messen til «enker som forveksler nestekjærlighet med begjær» og til «menn som bruker sorg til å komme inn i andres hjem.»

Han nevnte ingen navn. Det var ikke nødvendig.

Julian satt med Rosa i armene. Han holdt ut halvparten av prekenen. Så reiste han seg, gikk ned midtgangen og forlot stedet under hele byens blikk.

Josephina fikk vite hva som hadde skjedd fra sin venn Dolores Márquez. Hun spanket vognen og dro til El Mezquite.

Han fant Julian som eltet brød med den ene hånden mens han holdt Rosa med den andre.

“Du trengte ikke å komme,” sier han.

“Jeg vet det.” Derfor er min ankomst desto viktigere.

Inne hang Elenas valgte gardiner fortsatt, sammen med en blomstrete kopp og et brettet teppe på en stol. Julián hadde ikke slettet sin kone; han hadde lært seg å leve med hennes fravær.