Det første brevet var datert 19 år tidligere. Moren hennes sa at Estebans far hadde overlatt henne til en hallik for å gjøre opp spillegjeld. Hun hadde verken rømt eller forlatt barna sine. Hun hadde blitt sendt til en henequen-plantasje i Yucatán med falske papirer. Det andre brevet avslørte at hun fortsatt var i live tre år senere og hadde skrevet flere ganger og bedt om hjelp. Ingen av brevene hadde nådd Mateo.

Den siste var adressert til Esteban.

“Du er voksen nå. Hvis du har noe vennlighet igjen, si til Mateo at jeg ikke har forlatt ham. Faren din solgte meg, og du så meg bli satt på vognen. »

Mateo mistet papiret.

“Han var 12 år gammel,” sier hun, stemmen brister. “Han så alt.”

Luna tok imot brevet uten å avbryte sorgen.

“Det var et barn.”

“Da sluttet han å være det. Han hadde år på seg til å fortelle meg sannheten.

Registeret var nyere. Den inneholdt betalinger fra Los Alacranes til Esteban, kommandanten på San Jerónimo, og til en mann identifisert som Nantan. Inskripsjonene nevnte stjålne storfe, våpen, dynamitt og «jenta til å tvinge høvdingen». Det fantes også et kart over Valley of the Deer, hvor elven som forsynte apachelandene og flere meksikanske rancher med vann hadde sin kilde.

Luna ble blek da hun leste navnet.

“Nantan er sønn av min fars søster.” Vi vokste opp sammen.

“Hvorfor skulle jeg fordømme deg?”

“Fordi han mener at makten skal gå til ham. Min far har ingen sønn og sa at han ville lytte til min stemme når tiden kom for å velge en etterfølger. Nantan mener at en kvinne svekker folket. »

Plottet var mer enn en enkel redningsaksjon. Esteban og Nantan hadde til hensikt å provosere frem et apacheangrep på San Jerónimo. I forvirringen ville et gruveselskap kjøpe dalen og Mateos ranch – den eneste trygge passasjen for å få malmen til jernbanen – for en spott. De stjålne buskapene ville ha blitt brukt til å mate og betale leiesoldatene.

“Hvis fetteren din overbeviser faren din om å angripe byen, vil uskyldige mennesker dø,” sa Mateo.

“Og hvis Esteban lyver først, kan faren min tro at du deltok i salget mitt.”

Matthew lukket boken.

“Da drar vi i dag.”

Luna behandlet såret på Mateos arm med rom og en ren klut. Deretter forberedte de proviant. Før han dro, fant Mateo en kvittering under sengen, signert av kommandanten: 5 000 pesos som skulle betales til Esteban når Den røde ørn erklærte krig. Det var bevis på at de trengte.

De red sammen på Trueno, da forlatte hester kunne merkes og forråde dem. I to dager krysset de raviner, furuskoger og tørre elveleier. De sov på tur, og tente knapt et bål. Trusselen tvang dem til å holde seg nær, men tilliten som var bygget opp mellom dem, stammet ikke lenger bare fra fare.

Den andre natten fant Luna Mateo som så på morens medalje.

“I årevis trodde jeg hun hadde dratt fordi hun ikke likte meg,” sa han.

“Brorens løgn har frarøvet deg mye mer enn en mor. Han fratok deg muligheten til å huske henne uten bitterhet.

“Jeg forstår ikke hvordan han kunne forbli stille.”

Noen ganger skjuler vi en liten feil til den blir et monster. Kanskje det startet med frykten for faren deres og endte opp med å bruke denne hemmeligheten for å kontrollere deg.

Mateo la bort medaljen.

“Når alt dette er over, skal jeg hente graven hans.”

“Du vil ikke søke det alene.”

Han så opp.

“Du skylder meg ingenting.”

“Det er ikke en gjeld.”

Luna satte seg ved siden av ham. Hun rørte ham ikke, men tilstedeværelsen hennes var nok til å lette en spenning som hadde ulmet i 19 år.

“Siden du kjøpte meg, har alle snakket om meg som om jeg var et objekt som skifter hender,” fortsatte hun. “Du var den eneste som betalte slik at ingen kunne kreve meg. Det gjorde deg ikke til min utleier. Dette gjorde deg til den første mannen som anerkjente min frihet, selv før min verdi som høvdingdatter. »

“Jeg så deg stå.”

“Og jeg så deg senke pistolen da du kunne ha drept broren din.”

Blikkene deres møttes. Mateo var i ferd med å kysse henne, men Luna hørte en lyd i trærne og reiste seg, våpenet klart til å trekkes. Tre ryttere dukket opp. De var apache-speidere.

Da de kjente henne igjen, gikk de ned med lettelse. Men da de så Matteus, trakk de buene sine.

“Han reddet meg,” sier Luna på spansk, så det finnes ingen hemmeligheter. “Vi må snakke med faren min umiddelbart.”

Den eldre ristet alvorlig på hodet.

“Den røde ørnen har allerede mottatt nyheter. En meksikaner ankom i går. Han sa at denne mannen hadde kjøpt deg for å kreve land i bytte.